Hvis du ba folk på gaten om å nevne ett ord eller én avgrenset debatt som de assosierer med Sylvi Listhaug, ville trolig svært mange av dem (i hvert fall av de som misliker Listhaug) nevne «godhetstyranni»-debatten som hun sparket igang allerede før hun ble innvandringsminister.

Og uansett hvor mye Listhaug klager over å ha blitt mistolket og forvrengt på dette punktet, må hun selv ta en stor del av ansvaret for at dette har blitt hengende ved henne med negativt fortegn. Selve ordet «godhetstyranni» er i utgangspunktet fryktelig dårlig egnet til offentlig debatt, fordi svært mange naturlig vil misforstå begrepet med mindre de får det forklart i nitid detalj – og Listhaugs egen anvendelse av begrepet har også til tider bidratt til å forkludre debatten og definisjonen av ordet.

Men hun har også over tid fremført en noenlunde stringent og meningsfylt forklaring på begrepet (mest detaljert beskrevet av Kaj Skagen i Dag og Tid): Et fenomen der den ene siden (ifølge Listhaug og Skagen «de som ønsker en liberal asylpolitikk») anser at deres standpunkter representerer «den gode siden», og at alle som er uenige dermed pr. definisjon blir betraktet som «fæle folk». Dermed blir det som burde vært en ordinær politisk debatt og meningsbrytning, forsøkt redusert til en manikeisk svart-hvitt-situasjon, ved at man utdefinerer all uenighet som uttrykk for en moralsk mindreverdighet hos motparten, i stedet for å forholde seg nøkternt til deres konkrete standpunkt og argumenter.