I GLASSHUS: Sylvi Listhaugs opptreden i Dagsnytt atten var et kroneksempel på akkurat de samme hersketeknikkene og tankefeilene som hun tidligere har fordømt som «godhetstyranni», skriver Doremus Schafer.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
I GLASSHUS: Sylvi Listhaugs opptreden i Dagsnytt atten var et kroneksempel på akkurat de samme hersketeknikkene og tankefeilene som hun tidligere har fordømt som «godhetstyranni», skriver Doremus Schafer. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Debatt: Godhetstyranni

Da Sylvi Listhaug ble godhetstyrann

Det er sjelden noen har opptrådt så usaklig «godhetstyrannisk» overfor motdebattanten som Listhaug selv gjorde det på Dagsnytt atten sist fredag.

Meninger

Hvis du ba folk på gaten om å nevne ett ord eller én avgrenset debatt som de assosierer med Sylvi Listhaug, ville trolig svært mange av dem (i hvert fall av de som misliker Listhaug) nevne «godhetstyranni»-debatten som hun sparket igang allerede før hun ble innvandringsminister.

Spaltist

Doremus Schafer

er en mediekritisk spaltist og blogger. Han skriver under pseudonym for Dagbladet og Manifest Tidsskrift med støtte fra Fritt Ord, og blogger på doremusnor.wordpress.com.

Siste publiserte innlegg

Og uansett hvor mye Listhaug klager over å ha blitt mistolket og forvrengt på dette punktet, må hun selv ta en stor del av ansvaret for at dette har blitt hengende ved henne med negativt fortegn. Selve ordet «godhetstyranni» er i utgangspunktet fryktelig dårlig egnet til offentlig debatt, fordi svært mange naturlig vil misforstå begrepet med mindre de får det forklart i nitid detalj – og Listhaugs egen anvendelse av begrepet har også til tider bidratt til å forkludre debatten og definisjonen av ordet.

Men hun har også over tid fremført en noenlunde stringent og meningsfylt forklaring på begrepet (mest detaljert beskrevet av Kaj Skagen i Dag og Tid): Et fenomen der den ene siden (ifølge Listhaug og Skagen «de som ønsker en liberal asylpolitikk») anser at deres standpunkter representerer «den gode siden», og at alle som er uenige dermed pr. definisjon blir betraktet som «fæle folk». Dermed blir det som burde vært en ordinær politisk debatt og meningsbrytning, forsøkt redusert til en manikeisk svart-hvitt-situasjon, ved at man utdefinerer all uenighet som uttrykk for en moralsk mindreverdighet hos motparten, i stedet for å forholde seg nøkternt til deres konkrete standpunkt og argumenter.

Og selv om de angivelige eksemplene på dette som Listhaug og andre har fremført, har vært litt ymse, så er det riktig at det finnes reelle tilfeller (inklusive begått av ‘de innvandringsliberale’) av at det som burde handlet om to ulike politiske syn, gjøres til en usaklig moralsk fordømmelse av motparten.

Andre ganger kan man argumentere for at de aktuelle motforslagene har så alvorlige negative konsekvenser at det faktisk er legitimt å komme med en moralsk fordømmelse av motparten – men også i slike tilfeller vil en slik stempling som oftest bare avspore og ødelegge debatten, slik at det også her vil være best å holde seg til en saksorientert argumentasjon der man påpeker at dette er et forferdelig dårlig forslag fordi sånn og slik.

Slik sett inneholder Listhaugs angrep på «godhetstyranner» en legitim kritikk av uønskede hersketeknikker i debatten (og mye av tilsvarene mot henne bommer på målet fordi de tillegger ordet helt andre betydninger).

Men om vi har sett diverse eksempler på slikt «godhetstyranni» fra ulike representanter for venstresiden, har det sjelden eller aldri blitt utøvd på en så åpenlyst usaklig og urimelig måte som Listhaug selv gjorde på Dagsnytt atten sist fredag, da hun møtte Anine Kierulf til debatt om Listhaugs «monster»-retorikk om pedofile overgripere.

Her valgte hun nemlig gjentatte ganger å anklage både motdebattanten og sine motstandere generelt for å «[være opptatt av] å opphøye disse gjerningsmennene til ofre» – i motsetning til henne selv, som er «opptatt av [de faktiske] ofrene«. Selv etter at Kierulf uttrykkelig hadde innprentet at dette overhodet ikke handler om å «synes synd på» de som begår forferdelige overgrep, men om A) en prinsipiell motstand mot dehumaniserende retorikk fra politisk ledelse, og B) at slik ordbruk kan være direkte kontraproduktiv ved at det gjør det vanskeligere å oppdage og identifisere disse forbryterne, fortsatte Listhaug ufortrødent å snakke om at Kierulf «forsvare[r] disse gjerningmennene og framstille[r] dem som ofre«.

Det er vanskelig å se dette som uttrykk for annet enn det nettopp det hun har angrepet som «godhetstyranni»: En ukritisk kullsviertro på at ens eget standpunkt er det beste og riktigste, slik at man kobler enhver motstand mot dette med en motstand mot selve ‘godheten’ og tillegger motstanderne diverse forkastelige motiver, uansett hvor mye de uttrykkelig benekter dette og forklarer at deres motstand bygger på helt andre ting.

Tilsvarende har Listhaug tidligere protestert mot at hun utsettes for hatefulle og usaklige karakteristikker og ment at debatten (i hvert fall delvis) piskes opp av at motstanderne gjengir hva hun har sagt på en uriktig måte («Noen har gjort det til en sport å misforstå med vilje. Jeg registrerer at noen ikke ønsker å høre hva som reelt er sagt. Da kan jeg ikke hjelpe dem.»)

Men i fredagens debatt (eller i ettertid) var det ingen synlige tegn på at Listhaug var bevisst sitt eget ansvar for å gjengi motparten på en redelig måte, eller bevisst at den typen beskyldninger som hun kom med naturlig ville ha som resultat at Kierulf mottok et knippe hatmeldinger som anklaget henne for å «like pedofile (overgripere)» og lignende.

En annen beslektet anklage som Listhaug også har knyttet til «godhetstyranni»-begrepet, er at innvandringsliberale praktiserer en altfor ensidig sinnelagsetikk når de insisterer på at vi må ta imot flere flyktninger/asylsøkere her i Norge. Listhaug og hennes meningsfeller mener på sin side at det riktigste – ikke bare for det norske samfunnet, men også moralsk og etisk overfor flyktningene – er å begrense ankomstene til Norge, fordi de pengene man da sparer vil kunne overføres til hjelpearbeid i nærområdene, hvor pengene strekker mye lengre og dermed vil hjelpe langt flere personer totalt sett.

Nå er heller ikke dette så enkelt som Listhaug ofte fremstiller det – man må også ta hensyn til en rekke andre momenter (noen utsatte grupper vil ikke kunne få den nødvendige hjelp og beskyttelse i nærområdene, presset på nabolandene til flyktningkriser kan være så stort at det ikke kan håndteres bare ved å tilføre mer penger men også må avlastes ved å flytte ut noen flyktninger, etc. etc.)

Men det er riktig at dette er en reell problemstilling som man er nødt til å forholde seg til og vurdere konkret – og det er også sant at enkelte aktører i for liten grad er villige til å gjøre dette, men bare insisterer hardnakket på at vi må vise gavmildhet og solidaritet ved å ta flere flyktninger til Norge, uten å engang drøfte hvorvidt man ville hjelpe flere ved å bruke de samme ressursene på andre måter. Og man kan se logikken i å kalle også dette for «godhetstyranni», ved å hevde at disse aktørene hviler ensidig på sin fasttømrede overbevisning om hva som er «det gode», i stedet for å foreta en balansert konsekvensetisk vurdering av ulike alternativer.

Men i fredagens monster-debatt, var det – nok en gang – Listhaug selv som fremviste nøyaktig denne enøyde holdningen og motviljen mot å diskutere pragmatisk hva som er resultatet av tilnærming X kontra tilnærming Y, og hvordan man oppnår at færrest mulig barn utsettes for overgrep. Selv om både Kierulf og programleder opptil flere ganger fremhevet problemet med at dersom man skildrer alle overgripere som «monstre», så kan dette gjøre det vanskeligere å erkjenne at den-og-den hyggelige naboen faktisk også er en overgriper, viste Listhaug ingen som helst vilje eller evne til å engang argumentere mot dette resonnementet – langt mindre til å faktisk å ta inn over seg faren for denne typen utilsiktede konsekvenser av hennes retorikk.

Til og med på Kierulfs direkte oppfordring om å «spør[re] de som bekjemper denne type kriminalitet om din retorikk hjelper dem [i deres arbeid]«, fortsatte bare Listhaug å fastholde (for n’te gang i debatten) at «Jeg kommer til å kalle en spade for en spade» (uten å egentlig gi noen forklaring på hvilken praktisk gevinst denne konkrete spadekallingen gir, kontra å snakke om forbrytere og overgripere). Selv blant de såkalt «innvandringsliberale godhetstyrannene», skal man lete lenge for å finne en så tydelig og åpen innrømmelse (også gjentatt i ettertid) av at man er totalt uinteressert i å gjøre en kunnskaps- og fornuftsbasert avveining av hva som gir det beste resultatet totalt sett, men bare vil tviholde på det man selv anser som ‘moralsk riktig’ uten hensyn til faglig funderte motargumenter.

Med andre ord: Dersom Listhaug har planer om å fortsette sin kamp mot «godhetstyranniet» også fra justisministerstolen, kan det være en god idé om hun først frisker opp den delen av «vår kristne kulturarv» som vi finner i Lukas 6:42:

«Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.»

– – –

For ordens skyld/åpenhetens skyld: Anine Kierulf har tidligere uttalt seg til støtte for at undertegnende bør kunne fungere som mediekritisk spaltist.

Artikkelen er også publisert på forfatterens blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.