FORTIELSE: Thorvald Steen fikk vite at han hadde en ukjent onkel, og forteller om det i romanen «Det hvite badehuset». Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
FORTIELSE: Thorvald Steen fikk vite at han hadde en ukjent onkel, og forteller om det i romanen «Det hvite badehuset». Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Thorvald Steen:

Da Thorvald Steen fikk den alvorlige diagnosen som 17-åring, sa moren ingenting. Nå har han funnet ut at hun løy for ham hele livet

Nå tar forfatteren et oppgjør med sorteringssamfunnet.

(Dagbladet): - Det er en roman om taushet. Og skam.

Thorvald Steens kropp luter lett mot venstre i rullestolen, men blikket er fast.

På det mørke arbeidsbordet i den luftige stuen i huset på Ekeberg i Oslo, ligger romanen «Det hvite badehuset».

Den siste romanen fra den 63 år gamle forfatteren, som er oversatt til 27 språk og er utkommet i 46 land.

En historie om løgn, fortielse og selvforakt. I likhet med flere andre av Steens romaner har den også sterke selvbiografiske trekk.

Ukjent onkel

Året er 1971, stedet er Oslo. En ung mann går til nevrologen. Den 17-år gamle kroppen er sterk, senete. Han trener skihopp, målet er å hoppe i Holmenkollen. Men han har begynt å falle uforklarlig. Det er en alvorlig, arvelig muskelsykdom, progressiv muskeldystrofi.

Legen spår at han vil være sengeliggende før han er 30 år. Men hjemme hos moren og faren blir han møtt med en mur av taushet. De ber ham ikke prate om sykdommen.

Først 40 år senere får romanfiguren en telefon fra en slektning som snur opp ned på hans historie: Han får vite at moren hans har en bror hun aldri har fortalt om, med samme sykdom.

Og han får vite at morfaren, som han heller aldri møtte, også hadde sykdommen.

Konfronterte moren

Karakteren i romanen konfronterer sin 87 år gamle mor. Det gjorde også Thorvald Steen.

Hvorfor hadde hun fornektet at hun hadde en bror, en bror som ble sendt på barnehjem?

Var det skam? Var det fordi hun var redd hun selv aldri skulle få egne barn, fordi hun bar denne sykdommen?

- Jeg kunne ikke leve med ikke å spørre henne. Jeg skulle så forferdelig gjerne hatt hennes versjon, please, kjære deg, vær så snill, gi meg din versjon. Bare vis din fortvilelse, ditt sinne, din sorg. Fortell.

- Fikk du svar?

- Jeg fikk bruddstykker. Romanen er svaret.

Ble suicidal

Moren er død nå. I romanen skriver Thorvald Steen: «Stillhet kan være like vondt som slag eller spark, mor. Det kan gjøre stor skade».

Thorvald Steen snakket ikke med andre om sykdommen i mange år. Han klarte ikke snakke om hvordan denne idrettskroppen, som skulle hoppe lenger og lenger og til slutt ende i Holmenkollen, hvordan denne kroppen gradvis skulle bli sykere og mer avhengig av andre.

- Jeg gikk med en bombe inni meg. En hemmelighet jeg aldri fikk ut. Jeg kjente en selvforakt som var så destruktiv, at jeg i likhet med hovedpersonen i romanen var suicidal, sier Steen.

Han begynte å jobbe innenfor psykiatrien, som pleiemedhjelper på Gaustad sykehus, senere maler og fagforeningsmann. Der møtte han hun som senere skulle bli kona hans.

Trodde han ikke kunne elskes

I romanen sier hovedkarakteren at «Jeg var overbevist om at jeg ikke hadde genet som skulle til for å ta imot kjærlighet».

- Trodde du også at du ikke kunne elske og bli elsket?

- Ja. Tausheten blir en bekreftelse på de svarteste tankene om din kropp og din egnethet i livet. Tausheten blir noe du tar med deg på ryggen. Du begynner selv å få det blikket du blir sett på med. Du får ikke noen motstemme, sier Steen.

Med kona var han ærlig om sykdommen. I boka slites hovedpersonen i valget om å få egne barn. Han får et barn. I virkelighetens verden har Thorvald tre barn som er voksne nå.

- Det dilemmaet har vi vært gjennom, sier Steen.

Fortrengte kroppen

Det var kona som ga ham de første lyrikkbøkene da han var 27 år. Av Pablo Neruda, Triztan Vindtorn, av Arne Ruste. Han ble overrumplet.

Fagforeningsmannen debuterte med en diktsamling to år senere. Men det var først med romanen «Vekten av snøkrystaller,» som kom i 2006 at han uttalt brukte sine egne sykdomserfaringer i forfatterskapet.

- Jeg skriver skjønnlitteratur for å skrive om den individuelle erkjennelsen av det å leve. Det å ikke skrive om sin egen kropp og egen erfaring, var en fortrengning, sier han.

De siste to ukene har den såkalte «virkelighetsdebatten» i litteraturen rast på nytt. Debatten tar for seg forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og det å bruke levende rollemodeller i litteraturen.

Den ble satt i gang av Helga Hjorths roman «Fri vilje», en motytring til storesøsteren Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø». Steen har ingen betenkeligheter med å bruke fra sitt eget liv i skrivingen.

Absurd virkelighetsdebatt

- Det er kunstens historie i Norge. Fra Amalie Skram og Edvard Munch til Lillebjørn Nilsen og Jan Erik Vold, sier Steen.

Han mener deler av debatten er absurd.

- Selvfølgelig bruker man av sitt eget liv. Det jeg bebreider meg selv for, er at jeg kanskje begynte for seint, sier Steen.

- «Det hvite badehuset» konkluderer ikke med noe. Det er ingen skurker eller helter. Det som er fascinerende med gode romaner, er at hovedpersonene kan ha forskjellige motiver. De kan endre vinkler. Vi må slåss for at romanen får ha sin særegne nerve.

- Noen kan mene moren din kommer dårlig ut av det, men hun er død og kan ikke forsvare seg. Hva tenker du om det?

- Da må folk tenke at det har noe med tiden å gjøre. En epoke, en taushet. Hun er en del av en samtid. Jeg håper folk vil se at alle karakterene er produkter av tida de lever i, sier Steen.

Opprøret

Han poengterer at boka ikke er en oppgjørsroman om forholdet mellom mor og sønn. Steen sier han ikke er bitter. Han ser at moren selv har kjent skam, skam over at hun var bærer av sykdommen.

- Jeg er undrende til det som skjedde meg og familien jeg har vokst opp i. Spørsmålet er bare hvor lydige vi skal være i forhold til samfunnet. Vi lever i et sorteringssamfunn. Det er det jeg vil gjøre opprør mot, sier Steen.

Han trekker frem Danmark. Hvor mødre rutinemessig kan sjekke om fosteret har Downs syndrom i 12. uke, og hvor antallet barn født med Downs har sunket kraftig.

Også i Norge har debatten rast, for eksempel da tidligere Dagbladet-kommentator Aksel Braanen Sterri som åpnet for å abortere fostre med Downs.

«De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv,» sa Braanen Sterri til tidsskriftet Minerva, selv om han senere tok selvkritikk på begrepsbruken.

Folk som ser bort

- Han er tidstypisk. Jeg synes det er bedre at det synspunktet kommer frem, enn at det bare blir den stille politikken hos myndighetene. Det synspunktet er mye mer utbredt enn man tror, sier Steen.

Fortsatt kan han kjenne blikkene. Folk som kjente ham da han kunne gå, som ser bort når han kommer i rullestol.

- Det er samfunnsblikket, sier han.

Selv mener han at han er privilegert. Han har en stemme som blir lyttet til. Vendepunktet kom i møtet med de ansatte og pleietrengende på Gaustad.

De var takknemlige for det han gjorde, den han var.

Trasset moren

- Jeg skjønte at ved å vise min svakhet, kunne den bli en ressurs, sier Steen.

Han har snudd morens taushet til åpenhet. og gjort legens spådommer til skamme. Den første legen oppfordret ham til passivitet. Istedenfor syklet han så lenge han kunne sykle. Gikk turer så lenge kunne.

I dag sier leger at aktivitet er det beste. Fortsatt klarer han å stå.

- Jeg gjorde det motsatte av det de sa. I et underlig raseri og trass og smerte, valgte jeg å gjøre det motsatte, sier Steen.

Han forteller at den siste geirfuglen forsvant i 1944 på Island, og at det blir stadig færre lundefugler langs kysten vår.

- I Norge ser det ut til at det kommer til å bli stadig færre av den arten jeg representerer de neste årene. Noen kaller dette fremskritt. Jeg lever, og akter å fortsette med det, sier Thorvald Steen.