Da verden sov

Engasjerende politisk thriller om folkemordet i Rwanda.

FILM: «Hotel Rwanda» er en film om grusomhet som ikke viser de grusomme handlingene. Det er heller ikke nødvendig; vi vet hva som skjedde utenfor bildekanten. Vi vet at folkemordet i Rwanda i 1994 kostet nærmere en million tutsier livet på bare hundre dager.

Den irske filmmakeren Terry George («En mors sønn») har laget en politisk thriller så spennende at den holder deg på stolkanten i to timer.

På overflaten er «Hotel Rwanda» en personfokusert heltehistorie om en autentisk afrikansk Schindler, hutuen Paul Rusesabagina, som reddet livet til mer enn 1200 tutsier ved å holde dem innenfor området til hotellet han bestyrte. Underteksten i filmen er en politisk knyttneve mot FN og vestlige supermakter som ikke grep inn mot folkemordet, sannsynligvis av rasistiske årsaker.

Raseri

De er ikke engang niggere, de er bare afrikanere, er det bitre budskapet som er lagt i munnen på filmens øverstkommanderende for FN-styrkene i Rwanda, oberst Oliver (Nick Nolte). I en innbitt monolog redegjør han for at verden har valgt å se en annen vei mens hutumilitsens macheter hogger tutsiene ned med en slags euforisk raseri. Filmen dveler ikke ved blodorgiene; de antydes mer enn de vises. Døde kropper ligger i gatene, og i en fryktinngytende scene får plutselig hovedpersonene klarhet i hvorfor bilen ikke klarer å manøvrere over en mørk veistrekning - den er dekket av stabler med lik.

Don Cheadle spiller hotellbestyreren ved det belgiskeide luksushotellet Mille Collines, en ekte «fikser» som har lært å sno seg i forretningslivet ved å forsyne rette vedkommende med skotsk whisky og kubanske sigarer. Slik redder han først sine nærmeste, kona Tatania (Sophie Okonedo) som er tutsi og de tre barna. Paul vegrer seg når «familien» utvides i hundretall på hotellet; han kler seg i ulastelig dress hver dag og forlanger at «gjestene» gjør opp for seg.

Så kommer sannhetens time når FN-soldatene skal evakuere hotellgjestene, og har fått ordre om bare å ta med seg de hvite. Heretter er hotellet uten beskyttelse. Lagrene av ettertraktete «gaver» til hutulederne begynner snart å tømmes. En enkel scene der Paul kler seg i dress, men skjelver sånn på hendene at han ikke klarer å knyte slipset, er typisk for hele filmens fortettede atmosfære av frykt og uhygge.

Engasjert

De effektive lydkulissene av hutuenes hatradio som spyr ut hissende drapsordre på «kakerlakkene» underbygger hele tida stemningen av hysteri og livsfare.

Filmen gjennomsyres av et politisk engasjement som minner om Costa-Gavras-klassikere som «Z» og «Missing».

Man kan innvende at filmen har innslag av sentimentalitet, av melodrama, av overtydelig moralisme. Alt dette er lett å svelge. For nå, snart 11 år etter, er det på høy tid å la seg opprøre, engasjere -   ja, beveges til tårer over at en så utilslørt form for ondskap fikk lov til å utfolde seg rett foran nesene på oss.