ETT ÅR ETTER:  Erna Solberg besøker Maidan i Kiev. Her la hun ned blomster for å minner de som døde under opptøyene i Kiev.
Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
ETT ÅR ETTER: Erna Solberg besøker Maidan i Kiev. Her la hun ned blomster for å minner de som døde under opptøyene i Kiev. Foto: Tomm W. Christiansen / DagbladetVis mer

Da Vesten mistet Russland

Det er ett år siden opprøret i Kiev begynte. Ukrainas tragedie ligger i landets innebygde motsetninger, men også i EUs unnlatelsessynder.

Kommentar

UKRAINA og det revolusjonære året 2014 vil få en nådeløs dom av historien. Det vil framstå som året da det brøt ut en meningsløs krig 25 år etter at Berlinmuren falt, og det nye Europa egentlig var definert og formet. Det vil framstå som året da Europa mistet Russland på grunn av sløvhet, unnfallenhet, og en serie misforståelser. De historiske konsekvensene av dette vet vi ennå ikke. Historien kan være sløv med å presentere sine regninger.

I MORGEN er det ett år siden det historiske EU-toppmøtet i Vilnius i Litauen. Etter sju års forhandlinger skulle den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj skrive under på samarbeidsavtalen med EU. Avtalen ville binde Ukraina, dette store, delte, nye, og rare landet, nærmere Europa. Det var i sannhet et historisk toppmøte. Men ble historisk av andre grunner enn det stats- og regjeringssjefene i EU var kommet til Vilnius for å feire. For Janukovitsj skrev ikke under.

NÅ VISSTE MAN hva som kom i Vilnius. Noen dager tidligere - 25. november - hadde de første demonstrantene kommet til Maidan-plassen i sentrum av Kiev for å demonstrere mot at Janukovitsj heller ville underskrive en avtale med Russland, enn med EU. Maidan-plassen skulle bli plassen der Ukrainas framtid skulle formes, og etter tre iskalde måneder med demonstrasjoner ble til slutt Janukovitsj jaget fra Kiev 25. februar 2014. Revolusjonen - eller kuppet - gjorde den russiske presidenten, Vladimir Putin, rasende. Han annekterte Krim i mars, og støttet prorussiske separatister i øst. Mer enn 4000 mennesker er drept, en handelskrig med stor skade for begge parter er innledet, og vi står overfor en mulig ny kald krig der et såret Russland er definert ut av det gode selskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HISTORIEN om Ukraina etter toppmøtet i Vilnius har vært historien om den akk så forutsigbare opptrappingen av en konflikt - øye for øye, tann for tann - som etter alt å dømme kunne vært unngått.

Men da må vi gå litt tilbake i tid. Det som i dag er Ukraina har i hele sin historie hatt en splittet identitet. Vest har stått mot øst, og da det var klart at Janukovitsj ikke ville undertegne samarbeidsavtalen med EU, var det klart for en ny runde.

VIKTOR JANUKOVITSJ har vært en ulykke for Ukraina. Selv om han har russisk som morsmål, og har sin bakgrunn i de områdene i øst som nå er kontrollert av prorussisk milits, var Janukovitsj foraktet av den russiske presidenten Vladimir Putin. Delvis var han foraktet fordi han hele sitt liv har vært politisk svak og vaklende, og delvis fordi han var en ungdomskriminell med to fengselsstraffer bak seg.

MEN JANUKOVITSJ var også dypt foraktet i EU. For det første fordi han var juksemakeren som prøvde å stjele presidentvalget i 2004, som førte til den oransje revolusjonen. For det andre fordi en av hans første embetshandlinger da han ble president i 2010 var å starte rettsprosessen mot sin argeste konkurrent, Julia Timosjenko. Under opptakten til toppmøtet i Vilnius la Putin et voldsomt press på den vaklende Janukovitsj. Under et møte på en militær flyplass utenfor Moskva 9. november 2013, lovte Putin en støtte på 12 milliarder dollar årlig, og han truet med en handelskrig, hvis Janukovitsj skrev under avtalen med EU. En vaklende Janukovitsj - punch-drunk av Putins trusler - gikk til EU og IMF og ba om mer penger. Han fikk nei.

I EU VAR MAN dypt rystet over Janukovutsj' svik. Men kunne ikke Janukovitsj' svik vært forutsett? Burde ikke Putins press for å hindre Ukraina i å binde seg til EU, vært forutsett? Putin spøkte ikke da han alt for flere år siden sa at Sovjetunionens undergang var den største geopolitiske katastrofen i det 20 århundre. EU tok uansett aldri hensyn til Russlands interesser da Janukovitsj skulle skrive under på avtalen i Vilnius. For Brussel var det var alt eller intet. Det ble først alt, så intet, med Ukrainas tap av Krim, og så et kaos av krig og underskudd som det nå blir EUs ansvar å rydde opp i.

IMENS REGJERTE demonstrantene på Maidan-plassen, og også Putin tok grundig feil, da han ikke trodde Janukovitsj kunne kastes i en revolusjon. Russland og EU snakket forbi hverandre, ville ikke høre på hverandre, og misforsto hverandre, enkelte ganger bevisst, i opptakten til den største krisa vi har i Europa siden Den kalde krigens slutt. Det verste er at det slett ikke bare er Putins feil.