«Da Vinci-koden» - et pustehull

Dan Browns «Da Vinci-koden» har ført til mange slags debatter og kulturelle fenomener. Man snakker om kirkens hemmeligholdelse av ulike sannheter, om konspirasjonsteorier, katarer og om hvorvidt Maria Magdalena må sies å være den viktigste religiøse skikkelsen oppi alt dette. Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær. For hvilke knapper er det Dan Brown egentlig har trykket på i oss?

Den nerven han har rørt ved er «Lengselen etter Kristus»-nerven. Vi har egentlig lyst til å nærme oss Kristus og fordype oss i de bibelske myter, men vi kan ikke. Vi har våre 9 til 4, våre hus og biler, psykologer og lykkepiller, to barn, to ekteskap og Skavlan på NRK. Vi snakker om at vi lengter etter stillhet, meditasjon og ånd, med det blir liksom aldri tid til det mellom bleieskift og ekstravakter. Så åpner en krimbok muligheten for en slik religiøs fordypning likevel. En underholdningsroman som kan impulskjøpes på Narvesen før man kaster seg på Flytoget.

LESEREN FØLGER oppklaringen av et prosaisk drap og en snodig kunstgåte, men et sted midt imellom de utslitte detektivdialoger og dekodinger av banale ledetråder kjenner man en frysning på ryggen. Ja, man kjenner en lykke. Over hva? Over å lese en religiøs tekst. Dan Brown lurer oss til å stille spørsmål som: var Maria Magdalena prostituert? Fikk hun barn med Jesus? Hva med etterkommerne?

Men, det virkelige spørsmålet, som leseren anno 2006 fornemmer, er: Fantes Kristus? Fantes Guds sønn? Var han den oppstandne, og er dermed hele greia med Jesus faktisk sant?

Det at visse religiøse grupperinger har følt seg truet av bokas konspirasjonsteorier og påstander, er en egen side av saken. Dette har selvfølgelig bidratt til å selge boka, siden slike konflikter er mat for journalister. Når man i to år får hamret inn at denne boka har skapt storm i de sekteriske nattverdsglass og at den har solgt flere millioner eksemplarer, føler man jo nesten at man lese den. Men, dette er «beside the point».

DET VIKTIGSTE «Da Vinci-koden» har illustrert, er at vi trengte en ny bibel. Den gamle var for lang. Den snakket ikke til oss på et språk vi kunne forstå i 2006, der forkortelser og koz og klemz preger de tommeltastende sms-ere. Derfor har vi fått et nytt evangelium. Pakket inn i litterær McDonalds-emballasje, men likevel: den gir åndelig næring. Det er en lettlest krim, stappfull av sprøyt og kjedsommelig feminisme (Ja vel! Så hadde Maria Magdalena sex med Jesus og var en frigjort kvinne med tidsklemme og småbarnsansvar. Javel, så består kirken av en gjeng mannssjåvinister. Greit.), men boka forener den moderne leser med lengselen etter Kristus. Håpet om at Gud finnes.

VI FALLER IKKE PÅ KNE i fortvilet bønn over Bibelen i våre dager. Ikke understreker vi spesielt oppbyggende setninger fra Salmenes bok eller Habbakuk heller. Nei, hold deg fast i Caffè Latten: vi leser Dan Brown! Vår desperate og postmoderne sjel finner i «Da Vinci-koden» et akseptert «best-selling» åndelig pustehull. Over flere hundre sider får vi bade i beskrivelser av religiøs billedkunst og arkitektur. Emner vi aldri hadde giddet å lese om dersom de ikke befant seg i krimgåtens kontekst.

DET ER BRA interessen for kunsthistorie kan vekkes på denne måten. For dette er min andre påstand: Kunstbehovet og religiøs lengsel hører sammen. Browns bok peker bakover til Ei tid da disse to elementene levde i symbiose. På Leonardos tid var så å si all kunst knyttet til det religiøse.

NY, KORTERE BIBEL: «Da Vinci-koden» forener den moderne leser med håpet om at Gud finnes, mener maleren Kristian Klausen. Foto: ARNT E. FOLVIK
NY, KORTERE BIBEL: «Da Vinci-koden» forener den moderne leser med håpet om at Gud finnes, mener maleren Kristian Klausen. Foto: ARNT E. FOLVIK Vis mer

Malernes høyeste ønske og største økonomiske redning var å få male altertavler eller dekorere kirker. Så å si alle store verk helt fram til og med barokken er bibelske verk. Tenk på Michelangelo, Dante, Caravaggio og Bach: å være kunstner var ensbetydende med å ære Gud, og å framstille bibelske hendelser. Og Kristus er kunsthistoriens desidert mest malte person. Det finnes ingen annen religiøs skikkelse og ingen gresk sagnhelt som er i nærheten av ham i antall representasjoner. Han dominerer alle kunstarter fullstendig.

HVORDAN ER dette i dag? Kan jeg plumpe uti med å påstå at 90-tallets postmodernisme kuttet navlestrengen mellom «folket» og kunsten for godt? Og dermed også mellom folket og Kristus? Ja, jeg tar sjansen. Men, så har Dan Brown lurt oss. Mellom sidene i en intellektuell thriller manes Kristus fram igjen. Kunsthistorien manes fram. Gothere, satanister, feminister og akademikere har gått i den samme fella alle sammen: ved å debattere denne bokas overflatiske konspirasjoner har de samtidig lagt for dagen sin felles underbevisste, barnslige (men dype) lengsel etter smertens mann, Guds sønn, kunsthistoriens behersker, det ultimate symbol på et ekte menneske: snekkersønnen fra Nasaret.

Vi må jo huske på at Bibelen også er et kunstverk. Litteraturhistoriens mest solgte bok; en murstein av temmelig gode fortellinger, en antologi bestående av en rekke skribenters mest beåndede nedtegnelser. De mest gripende av disse nedtegnelsene er (hands down!) beretningene om vår mann på Golgata. Dan Browns kioskroman peker i siste instans tilbake på denne boka, og er dermed en metaroman; en hyllest til det faktum (eller det spørsmålet) at livsmysteriet er tidløst og kanskje best forløses i kunsten. Ikke i vitenskapen, filosofien eller teologien, men i avskallede muraler i gamle klostre, orgelpreludier av Bach, og i middelmådige paperbacks på Narvesen.