Da Vinci-religionen - hvis den var sann

Om vi skal ta «Da Vinci-koden» på alvor blir det fint lite igjen av kristendommen, men vi kan trøste oss med litt kjønnslikestilling, liberal rasisme og at den norske kongefamilien stammer fra Jesus.

EN AV FIRE franskmenn tror at Dan Browns «Da Vinci-koden» er sann. Katolikker i flere land har demonstrert mot filmen, mens alle kinoene på Færøyene har fordømt den som blasfemisk og like godt forbudt visningen av filmen. Men hva hvis «Da Vinci-koden» skulle være sann. Hvilke konsekvenser får det for kristendommen hvis folk flest faktisk tar Dan Brown på alvor? Essensen i «Da Vinci-koden»s kritikk av kristendommen er at Jesus verken var guddommelig eller sto opp fra de døde, men at han fikk barn med Maria Magdalena. Men hva innebærer egentlig dette? Hva innebærer egentlig den Da Vinci-religionen Dan Brown ønsker å gi oss i stedet for den mer tradisjonelle kristendommen.

BOKEN FREMHEVER spesielt det feminine prinsippet i religionen og gir inntrykk av at om man tror på Dan Browns påstander, vil vi få en kristendom med en større balanse mellom det kvinnelige og det mannlige og et mer avslappet forhold til seksualitet. I filmen presenteres påstandene om Jesus og Maria Magdalena som et generelt frigjøringsbudskap for både kvinner og etniske minoriteter. Brown er tydelig sterkt overbevist om at kjønnslikestilling og sex er viktig og bra. Man kan således vanskelig kritisere ham for hans gode intensjoner. Disse er likevel ikke universelle verdier og blir stadig angrepet fra religiøst hold, ikke minst fra Vatikanet som nekter å anerkjenne FNs kvinnekonvensjon og som heller ser at millioner dør av aids enn at de skal få kondomer.

FOR BROWN holder det likevel ikke å kritisere den katolske kirken for deres grunnleggende inhumanitet med for eksempel henvisninger til menneskerettighetene, som kirken nekter å ta til etterretning. Det Brown forsøker å gjøre, er å projisere forestillingene om kjønnslikestilling og at sex er bra tilbake til den fjerneste urtid. Han ønsker å erstatte selve den kristne urtidsmyten med en annen. Ved å påstå at Jesus selv var gift og så på Maria Magdalena som sin like, brukes selve kristendommens fundament som redskap mot kristne fordommer. Om «Da Vinci-koden» har rett i at Jesus verken var Guds sønn eller gjenoppsto fra de døde, sitter vi likevel ikke igjen med en mer kvinnevennlig og liberal kristendom. Vi sitter ikke igjen med noe som helst kristendom. Mens de kristne kirkene har fremhevet Jesus som Guds sønn som har frelst menneskene fra døden, blir ikke Da Vinci-religionens Jesus annet enn enda en vis person med talegavene i orden. Gud fornektes ikke, men forblir en fjern skikkelse uten vilje eller evne til å gripe inn i menneskenes virkelighet. Når dette er selve fundamentet for Da Vinci-religionen, blir det rett og slett ingen kristendom, men noe helt annet.«Da Vinci-koden» legger stor vekt på viktigheten av Jesu blodslinje. Dette er det kongelige blod, sang real, rett og slett identifisert med den hellige gral. Hovedoppgaven til den hemmelighetsfulle Sion-ordenen har i århundrer vært å vokte Jesu etterkommere fra mer nidkjære katolikker som vil dem til livs. I filmen er Sophie Neveu Jesu eneste levende etterkommer, mens hun i boken også får selskap av sin bror. Hvilken rolle dette tipp-tipp-tipp-oldebarnet til Jesus skal ha, er likevel svært uklart. Navnet til Sophie betyr visdom selv om hun aldri fremstår som annet enn nokså alminnelig intelligent. Hennes vakre smil derimot fremheves, men det er litt usikkert på hvordan dette kan bidra til å frelse menneskeheten. «Da Vinci-koden»s Sophie Neveu er selvfølgelig en fiktiv skikkelse. Ingen påstår noe annet. At Jesus hadde barn med Maria Magdalena er derimot noe Brown har hentet ut fra boken «Hellig blod, hellig gral» av Michael Baigent, Richard Leigh, og Henry Lincoln. Det er greit å ha med seg at her stopper også alle spor. Det er ingen andre kilder verken fra antikken eller senere tid som gir grunnlag for å påstå at Maria Magdalena var noe mer enn en viktig og sentral disippel av Jesus.

DET ER OGSÅ i «Hellig blod, hellig gral» vi først får vite at det er gjennom de franske Merovinger-kongene at Jesu slekt gikk videre. Hvis vi skal tro påstanden om at Jesus var stamfar for middelalderens Merovinger-dynasti, er virkeligheten likevel adskillig mer fantastisk enn «Da Vinci-koden» som kun opererer med en eneste etterkommer av Jesus. Gjennom en annen fransk kongeætt, Kapetingerne, er Merovingerne nemlig stamfedre til det engelske kongehuset. Disse igjen har ikke bare samtlige av de europeiske kongefamiliene som sine etterkommere, men uendelig mange flere. Mens «Da Vinci-koden» bare kan presentere Sophie med sitt vakre smil, har vi i virkeligheten en hel rekke Jesus-etterkommere som vi ifølge Da Vinci-religionen skal ha god grunn til å se opp til. Ikke bare har vi hele den norske kongefamilien, og kjente og kjære skikkelser som prins Charles av Storbritannia, kong Konstantin av Hellas og prinsesse Madeleine av Sverige, men også mer ukjente skikkelser som prinsesse Alexandra zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg og Marina Patterson fra Missouri.

AT NOEN MENNESKER er bedre enn andre bare på grunn av deres genetiske opphav, er selvfølgelig ikke en ny idé. Dette er det grunnleggende prinsippet i all rasisme. Forestillingen om at Jesu etterkommere er så uendelig mye viktigere enn andre mennesker, kan således sees på som en slags liberal Jesus-rasisme med utgangspunkt i hvor vag og snill «Da Vinci-koden» fremstiller Jesu fiktive etterkommer. Verre blir det når man ser nærmere på noen av de historiske skikkelsene som ifølge Da Vinci-religionen stammer fra Jesus. Man kan si mye bra om det nåværende norske kongehus, men dette blir vanskeligere med for eksempel Merovinger-kongene, som middelalderherskere flest, markerte seg med sin nådeløshet, brutalitet og despotisme. Eller hva skal man si om Maria den Blodige som brente protestanter en masse, eller Henrik 8. av England som fikk et par av sine koner drept. Også den koreanske pastor Sun Myung Moon, grunnlegger av Sunnie-sekten, har vært inne på lignende tanker som Dan Brown. Mens Brown påstår at Jesus faktisk fikk barn med Maria Magdalena, mener pastor Sun at selve meningen med Jesus liv var å få barn, men at han mislyktes med det. Men heller ikke pastor Sun gir oss grunn til å fortvile, siden Gud har gitt oss en ny sjanse gjennom pastoren selv. Hvis bare menneskeheten etter noen generasjoner alle vil ha ham som stamfar, vil vi også være like syndfrie som pastoren selv.

OLE PAUS SANG i sin tid at Jesus var sosialdemokrat. Noe som kan oppsummere hele essensen i Da Vinci-religionen, som Dan Brown vil bytte ut med kristendommen. Jesus var en vanlig dødelig, en antikk sosialdemokrat, med en viss tendens til å bli litt moralsk forarget innimellom og som har gjennom Maria Magdalena forbilledlige etterkommere som prinsesse Ragnhild fru Lorentzen, og Wesley Martha Berger fra Texas. Som det er påpekt igjen og igjen, er alle de grunnleggende påstandene fra Dan Browns tatt rett ut av luften, om enn indirekte gjennom røverfortellingen «Hellig blod, hellig gral». Men nettopp fordi så mange likevel tror at «Da Vinci-koden» forteller sannheten om kristendommens begynnelse, kan boken vise seg å skape sin egen religionshistorie. Hvordan dette vil arte seg, har vi ennå igjen å se.