Dadafon

Det er klasse over Dadafon, ei av Norges mest særegne popgrupper.

CD: Mens den kompakte pop/rock-majoriteten forvalter - mer eller mindre vellykket - den angloamerikanske musikkarven, utvikler sanger Kristin Asbjørnsen og co. nærmest sin egen sjanger. Uttrykket er ambisiøst og kunstnerisk. Det skjener innom samtidsjazz, melodiøs alternativpop, et heftig blues/soul/gospel-derivat og et heksebrygg av et rytmekobbel Asbjørnsen har fra sine studieturer i Afrika.

Samtidig som musikken er moderne og nyskapende, er det også noe - i positiv forstand - gammelmodig over deler av Dadafons uttrykk, spesielt låtene knyttet til de gamle tekstene av Elisabeth Barreth Browning og Christina Rossetti.

«Harbour» er en glitrende oppfølger til den mesterlige «Visitor» (2002), og står neppe noe tilbake for den. Siden «Harbour» i stil ligger veldig nær «Visitor», har den ikke overraskelsens fortrinn. Vi blir ikke overrumplet og slått i bakken denne gangen, men vi lar oss like fullt nyte i langdrag, forføre og forhekse - også av de såre og inderlige kjærlighetstekstene.

Kristin Asbjørnsen har en inderlig, vakker og rå forførende stemme, og har vokalsignatur som bare store artister som Sinead O'Connor, Kate Bush og Björk har. Den kler det rytmiske stryker- og strengebaserte bandet. «Harbour» (og «Visitor») er stor popkunst som Universal trygt kan lansere internasjonalt via Emarcy-etiketten. God tur til verden der ute.