Dæven glise, det er Boyson

Poeten Emil Boyson (1897- 1979) levde et usynlig liv på jorda. Lars Roar Langslet skriver i den nylig utgitte boka «En vandrer på jorden», essay om Boyson: «Det kunne virke som hans bevisste livsprogram at han selv ville være usett og ubemerket.» Som lyriker blir han i denne boka holdt opp mot de største; Henrik Wergeland og Olaf Bull. Samtidig åpnes det for en mer mangfoldig Boyson enn den «rene poet». Her fins portretter, analyser og en presentasjon av Boyson både som prosadikter og som brevskriver; det siste belyst via en brevveksling med kritiker, kamerat og kollega Alf Larsen.

  • «Hvem er De og hvorfra kommer De?» spurte en journalist fra Oslo Aftenavis Boyson i et debutantintervju. «Jeg kommer ingensteds fra. Og mener De stilling, saa har jeg heller ikke noget at si.» Altså fra starten en anonym, en «mann uten navn», bare diktningen eksisterte. Og den består ikke bare av lyrikk. Et fargesterkt bokomslag pryder for eksempel romanen «Yngre herre på besøk», en av fire prosabøker Boyson utga. En sterk bok, en av mange skjulte romanperler fra 30-tallet, en bok om et menneske i oppløsning, full av poetiske stemninger og uttrykk for en eksistensiell krise, men også av beske, satiriske innslag og frodige replikker. Hvor kom disse fra?
  • Langslet forteller: «Boyson var en skarpsynt observatør, som så det meste. Han gikk ofte ned til Østbanestasjonen med en avis, satt der i kafeen og observerte livets reisende.» Han så, lyttet og leste. Klipp i hopetall lå igjen etter ham, «med understrekninger, utropstegn og passende fyndord i margen». Boyson - en observatør som reagerte og som formet sin erfaring til kunst. Hva skulle man bli til i livet? «Dranker, det hadde vært det behageligste,» skriver han ironisk i «Yngre herre på besøk», og fortsetter: «Om man eide tilstrekkelig utopisk trang til å ta på seg arbeidet med å bli dranker! Det måtte da være ganske koselig også, jeg tror ikke jeg blev av de krakilske, jeg ville begrense meg til anerkjente merker og omgås fredelig med fluer og klappe meg selv på skulderen... Dæven glise...»
  • Andre ganger er tonen mer inntrengende: «Jeg drømte engang om det ukjente inne i meg, dét i sjelen som skulde være utenfor min egen vold og som først heltut var mig - dét som jeg kunde ha møtt i et fremmed møte og plutselig sett det åpenbare sig som mitt egentligste eget; jeg drømte om noget som kunde gi mig det møtets gave og forvandle mig til dét.» Resten er ikke stillhet. Resten er poesi.