dag 1

Vi sitter på flyet. En svær jumbojet fra Air New Zealand etter sigende et av de tryggeste flyselskapene i verden. En snill maori gir oss hele tiden ting å spise.

Jeg sitter omtrent rett over vingen. På sete 37K. Ved vinduet. Men det eneste jeg ser er vingen. Den er 8-10 meter bred. Den må vel være såpass.

Vi er trøtte. Pakking hele natten. Tidlig opp og ut til flyplassen. Venting i Frankfurt (Bratwürst). Nytt fly. Evig dag utenfor. Vi flyr mot solen og det ser ut til at den aldri skal forsvinne.

Egil sitter litt for seg selv et par plasser foran. Han oppdaget nettopp at Kon-Tiki-boken han har med seg er forkortet og ubrukelig. Heldigvis har jeg en skikkelig utgave i en av reisekassene. Nå forholder han seg istedet til noen tyske damer som hindrer ham i å se filmen som startet for litt siden. Hva slike tysker damer prater om har alltid vært en gåte for meg. Martin sitter ved siden av meg og ler høyt med jevne mellomrom. Jeg går ut i fra at filmen er morsom. Kim leser Arena (han har gjort det i flere timer). Yngve, Roar og Even sitter noen plasser bak. Jeg vet ikke hva de driver med, men stoler på at det ikke er noe tull.

Og jeg ser ut, på vingen og på skyene, og kjenner en viss nervøsitet ved tanken på hva jeg er i ferd med å ta vennene mine med på.

Om noen timer lander vi i Los Angeles. Da skal jeg forsøke å sende dette via satelittelefon. Hvis det fungerer derfra er sjansen stor for at det også vil funke fra den lille prikken midt i Stillehavet hvor vi etter alt å dømme befinner oss om noen dager.

Ingen har så langt snakket om at de lengter hjem.