Dag 20

Broren til Yngve etterlyser naturbeskrivelser. Greit.

Jeg setter Glenn Goulds innspilling av Det fulltempererte klaver inn i maskinen og lar det stå til.

Manuae er et atoll. Faktisk det eneste virkelig atollet i området. Det betyr at en vulkan en gang i tiden steg opp fra havet, og gjennom årene (mange) sank den igjen. Delvis av erosjon og delvis under sin egen vekt. I mellomtiden dannet det seg et korallrev rundt vulkanen. Dette revet vokste og vokste, og omgir i dag de to små øyene som stikker opp av havet og som sikkert er i ferd med å synke de også. Heldigvis tar slike ting noen millioner år, så vi føler oss relativt trygge. En liten åpning i revet tillatter små båter å komme inn her. Åpningen er bare et par meter bred og ca. 20 meter lang, og går på skrå inn mot øya, så det er ingen enkel kunst og manøvrere en båt inn her. Det er vel noe av grunnen til at Cook ikke gikk i land her første gang han passerte i 1773.

Inne i lagunen ligger to øyer. Den ene heter Manuae, det er den vi er på. Den andre ligger to-tre kilometer unna og heter Te au o tu. Der har vi ennå ikke vært. Vi bor rett ved åpningen i revet. Vi kan se den rett her ute, kanskje bare 100 meter unna, og vi kan følge revet med øynene mot høyre (østover) helt til vi mister det av syne omtrent ved kanten av den andre øya.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Inne i lagunen er vannet forholdsvis stille. Ingen bølger, men til tider en relativt sterk strøm. Vannet i lagunen er som på klisjébildene fra slike områder: helt turkist i fargen. Og helt helt rent og pent. Der hvor vi holder til er ikke vannet mer enn 70-100 cm. dypt.

Det er sand på bunnen, men innimellom ligger det små og store korallkonstruksjoner som fiskene gjømmer seg i og som muslingene vokser på. Korallene er rødlige i fargen.

Havet utenfor er dypt blått. Mye blåere enn havet hjemme i Norge. Det er omtrent så blått som barn tegner hav på barnehagen og i de første årene på skolen.

Lagunen inneholder alle mulige fisker. Gode på smak, de fleste av dem. Men også en del skumle vesener. rokker, f.eks. Og murener.

I skrivende stund står Egil nede ved byen vi har bygd i sanden og venter på at murenen skal la seg lure av noe fiskeslo vi har lagt ut i en slags felle. Han har macheten på ryggen og tenker å dunke murenen med den slik at den dør, og så kan vi kanskje spise den. Vi har laget leir øverst på stranden, omtrent 15 meter fra vannet.

Helt oppe i jungelbrynet. Rundt oss er det stort sett bare palmer og noen ganske store andre trær som jeg ikke vet hva heter. Innover tetter det seg til, og til tider er det helt ugjennomtrengelig. Palmene er stort sett ikke mer enn 10-12 meter høye. Jordsmonnet her er neppe mye å skryte av. En råsterk danske leide denne øya på 50 og 60-tallet. Han produserte kopra. Derfor fins det en liten nedlagt og ødelagt fabrikk her oppe. Bare noen få hus. Og de er snart borte. Jungelen er i ferd med å overta.

Dansken bygde en tennisbane. Den står midt inne i jungelen. Og det fins høns og griser her. De var vel tamme for noen tiår siden, men i dag løper de ville rundt. Grisene har store tenner og ser skumle ut. Vi forsøker å fange dem, men har så langt ikke hatt hellet med oss.

Solen står opp omtrent 0630, og går ned ganske nøyaktig 12 timer senere.

Det blir plutselig lyst og plutselig mørkt. Temperaturen på dagtid er på ca. 32-35 grader. Stjernehimmelen er absurd klar og stor. Det er fullmåne om to dager.

Det var vel stort sett det.

Nå lager Roar middag. Vi har fisket 10 fisker i dag. To på stang og 8 i garn.

Even og Yngve spiller sjakk. Even ser ut til å vinne. Egil står fremdels med macheten og venter på murenen. Kim tegner nede på stranden. Martin ser jeg ikke, men jeg tror kanskje at han er i ferd med å gå i dybden med et forskningsprosjekt som gjelder lyden av steiner som kastes i vannet. Der er det hittil gjort for lite. Skremmende lite. Martin bryter nytt land.

Selv er jeg sulten. Veldig sulten. Mat er noe av det aller beste.