Dag 21

Vi snakker om det. Vi vet ikke helt om det er hjemlengsel eller bare rett og slett sivilisasjonslengsel. Lengsel etter andre mennesker. Lyder. Kiosker. Kanskje særlig kiosker.

Egil overdriver smerten fra myggstikkene sine og sier at han vil på sykehus. Han finner på alle slags unnskyldninger for å få meg til å ta frem satelittelefonen og ringe etter hjelp. Men sannheten er at vi har det veldig bra. Vi trenger ikke hjelp. Egil innrømmer det når jeg presser ham. Han sier at han ikke hadde kommet til å være på sykehuset i mer enn et par timer. Vi er nemlig ikke i fare. Vi er ikke en gang i nærheten av å være i fare. Sunne er vi også. Fisk hver eneste dag. Vi er brune og pene. Og skjeggete. Lysten til å barbere seg er ganske stor, men vi har bestemt at det ikke er lov.

Antakelig blir vi hentet om en ti dagers tid. Vi vet ikke helt. Ting er så stille her. De fleste av oss er vant til å jobbe mye, men her er det ikke så mye å gjøre. Vi forsker naturligvis alt vi kan, men det er fortsatt slik at timene mellom 10 og 17 er for varme til å bruke til noe annet enn å ligge i skyggen og vurdere om man snart skal ta et bad. Vi øver oss i å ta det helt med ro. I å være rastsløse. Det er vi ikke vant til. En sjakkturnering er på gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Roar mistet hele fluesnøret sitt fordi en stor jævel av en lagunefisk slukte kroken og strøk til havs.

Even og jeg har bygd en gapahuk nede ved vannet. Der er det nemlig ikke mygg. Men de to siste nettene har det vært mye vind og regn, og regnet kommer rett inn fra siden og gjør at Even og soveposen hans blir gjennomvåte. Jeg ligger i le og klarer meg bra. Even klarer seg vel også bra. Regnet her er så varmt, så det gjør ikke så mye. Men det er jo noe ydmykende ved å være våt hele tiden. Det er litt som å alltid være på vei hjem fra barnehagen.

En gris gikk i snaren i dag, men hadde gnagd av tauet før vi kom frem. Dette er noen av begivenhetene som fyller dagene og nettene våre. Nå er det nok en gang tid for middag. Papegøyefisk i kokossaus. Det lukter temmelig bra.

Jeg er forresten straks ferdig med en bok som heter Cold Mountain og som alle har skrevet og snakket varmt om i månedsvis. Jeg ble nysgjerrig og kjøpte den. Jeg tenkte at den sikkert var perfekt å ta med til en øde øy. Men det var den ikke. Den er knapt nok verdt bryet. Endeløse beskrivelser av hva personene gjør, hva de putter i sekkene sine, hva de spiser, hvordan det tilberedes, hvor de kommer fra og hvordan det ser ut der, hvor de skal og hvordan det ser ut der, og alle personene hovedpersonene møter her en forutsigbar historie å fortelle. I begynnelsen likte jeg tanken på å gi meg hen inn i en godt gjennomtenkt og helt tradisjonell historie. Men den tar aldri av. Fortelleren vet godt hva han vil, men det han vil er kjedelig og fantasiløst.

Les heller noe annet.

Jeg har forøvrig gjort en oppsiktsvekkende oppdagelse. Jeg har funnet et fossil som beviser et og annet, men jeg skal tenke nøye gjennom hva før jeg offentliggjør en teori.