Dag 23

Kveld. 27 grader. Det er springflo og bølgene kommer mange meter høyere enn de pleier.

Egil kom tilbake i god behold i går. Han hadde bare sittet og lest, luringen.

Vi har hatt et begivenhetsrikt døgn. Styrtregn i natt. Alle sov ute, men karret seg inn i teltet (det store) da himmelen åpnet seg. Da var helvete allerede løs. Soveposene var gjennomvåte og fulle av sand, og ingen trodde at noe som helst noen sinne kom til å bli tørt igjen.

Ingen av oss sov særlig mye. Det blåste sterkt og det silte ned. Men teltet holdt. I morges fortsatte regnet, vi spiste en litt trøstesløs frokost under en av presenningene som vi har lånt av våre oppassere. I vårt overmot tok vi ikke en gang med presenning, og de to vi har lånt har faktisk vist seg å være det viktigste vi har.

Mot sol og mot regn. Helt, helt sentralt. Vi er tullinger. Egil påpekte under frokosten at det eneste som kunne redde oss nå var å pøse på med ironi, og det er vi jo som kjent gode til, vi som er unge i dag. Så vi pøste på med ironi.

Vi var i ferd med å krype til korset og be om å bli hentet, og vi ringte, men båten kan heldigvis ikke hente oss før om en uke. Det ville ha vært ydmykende å gi opp etter den første lille motstanden. Jeg vil ikke nevne navn på dem som ville hjem med det samme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og etter hvert stoppet regnet og den lange tørkeprosessen kom i gang. Soveposene ble hengt ut. Klærne ble hengt ut. Skrukkehuden på tær og fingre forsvant litt etter litt.

Dagen ble mye finere enn noen av oss hadde trodd. Den ble kjempefin. Vi dro på tur over til den andre øya, på motsatt side av lagunen. Der forsket vi og fant elgekstrementer. Overraskende nok fins det elg her. De kan jo svømme. Det er noe alle vet. Noen av dem må ha svømt over stillehavet og hit. Det er imponerende. Antakelig en sensasjon. I morgen skal jeg studere et av ekskrementene i mikroskopet mitt, så jeg blir nødt til å ta et lite forbehold. Men jeg føler meg temmelig sikker. I så fall får O-fags lærerne der hjemme seg et aldri så lite sjokk. Lærebøker må skrives om og det blir mye kaos i ukene som kommer. Men fremskritt og forskning tar ikke hensyn til lærebøker. Er det elg i stillehavet så er det elg i stillehavet. Ubarmhjertig, men sant.

Etterpå snorklet vi og Even så en rokke på nært hold. Først ble han redd og kravlet opp i båten, halvveis hikstende av skrekk, men så ble han modig og hoppet uti igjen. Rokken var stor og fin, fortalte han etterpå. Heldige Even.

Når det gjelder byen som vi bygde i sanden, så er den et sorgens kapittel i dag. Uværet har ikke fart mildt med den. For litt siden var deler av universitetet og hele frimurerlogen omtrent det eneste som sto igjen.

Alle våre anstrengelser ble erodert bort på rekordtid. Kjeden av kvalitetskiosker som jeg bygde - borte. Kinoen - borte. Katedralen - borte. Det er den råeste erosjonen jeg har sett. Man føler seg liten.