Dag 24

Natt til i dag satte flere av oss personlige rekorder i antall sovesteder på en natt.

Det er nemlig mange hensyn å ta. For det første er det myggen og sandfluene. De er intense her opp i leiren, men nesten ikke tilstede lenger nede på stranda. Og for det andre er det regnet, som i går natt overrasket oss så til de grader og gjorde livet surt og natten nesten ulevelig. Teltet er for varmt og fullt av mygg, men vanntett. Leiren har tak, men har mindre mygg enn teltet. Og stranda har ikke tak, men er altså, som sagt, fri for mygg. Tre av oss har vært forutseende nok til å ha med egne små telt av myggnetting som de dekker seg med. Heldigvis er det ikke 100% tett. Så de sliter en del.

Men lite i forhold til oss andre. Jeg har sovet en del i teltet, men den siste uken, mer og mer nede på stranden. Men etter regnskyllet kan jeg ikke lenger stole på stranden, føler jeg. Og jeg er ikke alene om å føle det slik.

I går kveld var det idyllisk her. Dagen etter fullmåne var månen fremdeles intens nok at det omtrent var mulig å lese i månelyset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Prognosene for en regnfri natt var gode.

Derfor begynte vi på stranden. Even og Egil og Roar og jeg.

Jeg sov godt og var i ferd med å drømme en drøm som satte det hele, uten unntak, på plass. Alle drømmers mor. Så kom regnet. Jeg ble vekket av Roar som ropte Kom! og løp mot teltet. Jeg samlet sammen underlaget og soveposen og la på sprang. Inne i teltet lå jeg og ventet på at lyden av regnskyllet skulle overdøve alt, men det skjedde ikke. Tvert i mot. Regnet stoppet helt opp etter få minutter.

Myggen i teltet var psykotisk og farlig, så vi gikk ut igjen. Lenger ned på stranda denne gangen. Even mente at det burde være mulig å gå til rettslige skritt mot regnet hvis dette fortsatte. Og det gjorde det naturligvis.

Først sovnet jeg og så våknet jeg igjen av regn. Nok en gang sprang jeg bort, til leiren denne gangen. Der var myggen uutholdelig, så jeg tenkte at pokker heller og gikk inn i teltet og smurte meg inn med bushman (mot mygg og annen fanskap) og lot det stå til resten av natta. Jeg tror jeg var oppe enda en gang, for jeg har et vagt minne av at jeg sto nede i vannkanten og smurte meg inn med sand for at det skulle slutte å klø, da Roar kom forbi og vi sa hei eller noe lignende, helt tilforlatelig, som om alt var som det skulle være.

Natten er med andre ord ikke lenger til å stole på.

Den leker katt og mus med oss.

I natt vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Det er mange faktorer å ta hensyn til. Fler og fler, forekommer det meg.

Men dagen har vært fruktbar.

Litt lesing og soving mens dagen var på det varmeste, men også en del god forskning.

Jeg fant f.eks. en forstenet puma- eller tigerfot. Alt tyder nå på at dette en gang har vært et eldorado for pattedyr av ulike slag. Hvorfor forsvant de? Og hvorfor var de her overhodet? Og hvordan klarte de seg uten vann?

Mange spørsmål.

Blant de mer obskure teoriene som har dukket opp i løpet av dagen er Roars påstand om at han fant en avleiring av en polvott. Hvis det stemmer, betyr det at det har vært en langt fremskreden sivilisasjon her nede på et tidspunkt hvor Europa ikke hadde noe som helst å skryte av, ikke en gang mennesker.

Ellers har Roar og jeg forsøkt å fiske med nettet til våre voktere. Vi var ikke så flinke. Vi fikk to gode spisefisker og en håpløs oppblåst fisk med farlige pigger.

Roar ville at jeg skulle ta et bilde av ham sammen med den stygge fisken.

Og det gjorde jeg.

Etterpå lot vi den få komme tilbake til lagunen, hvor den hører hjemme.

LUMSK: Roar og stygg fisk med farlige pigger.