Dag 29

Erlend Loe og kameratene hans forbereder seg å forlate paradisøya Manuae.

Vi har antakelig bare to dager igjen på øya.

Vi forbereder oss så smått på å forlate den.

Vår kontakt på Taio-Shipping på Rarotonga fortalte i dag, via satelittelefon, at båten antakelig henter oss fredag morgen (fredag kveld norsk tid).

Noen av oss lengter ikke like mye bort som andre. Men de som lengter, lengter til tider nokså intenst. Etter komfort, tror jeg jeg må kalle det.

Senger uten mygg.

Muligheten for å kjøpe røyk og sjokolade. Alle slike ting. Og alle savner vi vel noe.

Kim kommer forbi, og jeg spør ham om hva han savner mest og han svarer at han egentlig har det veldig fint, men at hvis han presser tanken langt nok ut, så merker han at han savner det å jobbe.

Rett og slett. Kim savner jobb.

Martin får samme spørsmål og sier at han helt klart savner kjæresten sin mest av alt.

Hun heter Mari.

Egil savner komfort og dagligvarer, dvs. alle varer man kan kjøpe i butikken. Han nevner kaffe som eksempel. Vi har som kjent vært uten kaffe i omtrent en uke nå.

Og Egil savner mer. Han lengter etter vin og smør og sjokolade. Men ikke melk. Egil klarer seg godt uten melk, sier han. Og dessuten er det et menneske han savner hemningsløst mye, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Roar savner kjæresten, fluesnøret som han mistet i forrige uke, og dessuten en kald øl.

Yngve savner en god seng i et litt avkjølt rom, gjerne med hun han er glad i, og appelsinjuice til frokost og grovt brød med brunost, og sjokolade og potetgull og aviser og kafeer og mange mennesker og kino.

Even sier at det kan kanskje kan virke litt påfallende, men at han faktisk savner akkurat det samme som Yngve.

Minus brunost.

Selv savner jeg kjæresten. Og skummet melk.

Men vi har hatt det bra her. Ingen tvil om det. Manuae er et paradis. Det er slikt sted som vi kan lese om i National Geographic og se bilder som er blå og grønne og som man tror er manipulert fordi det nesten er for mye av det gode.

Men det er det ikke. Antakelig et av de minst berørte stedene i Polynesia. Noe kopra-produksjon for noen tiår tilbake. Det er det eneste. Verden har omtrent ikke flere slike steder igjen, og nå har vi fått lov til å være på ett av dem i tre uker.

Neste gang vi kommer hit kan et australsk selskap ha leaset øya og bygd kasinoer her. Det har faktisk vært diskutert. Noe mer grotesk er vanskelig å tenke seg. Før eller senere skjer det sikkert.

Forskningen vår har det vært så som så med. Jeg hadde regnet med at guttene vil bli med meg på en flåte over havet, slik at vi kunne bevise noe om havstrømmene og kanskje en del andre ting, men det ville de ikke, feigingene. Så da har vi bare vært her på øya. Vi har spilt noen spill og lest noen bøker og gått noen turer, men stort sett har vi ligget i skyggen og forsøkt å holde ut varmen. Vi har klart det temmelig bra.

Og vi har lært mye O-fag. Veldig mye. I dag klarte vi f.eks å fiske fire ganske store fisker uten hjelp av våre to polynesiske venner. Vi jaget dem rett i garnet, og nå ligger de i gryta. Og jeg så en rokke under vann for første gang. Den var majestetisk og større enn jeg hadde trodd. Helt hvit på undersiden. Den flyr gjennom vannet som en stor og tung fugl. Med en dødbringende hale. Den var skummel, men jeg var mer fascinert enn redd. Dahl, min gamle O-fags lærer skulle ha sett meg da. Han ville ha blitt rød i kinnene av begeistring. Og jeg kunne ha kommet opp av vannet etterpå og han kunne ha klappet og kanskje gitt meg en klem og han kunne ha sagt at det var det han hadde vist hele tiden: at Erlend en gang skulle beherske O-fagets finurligheter og gjøre ham stolt. Da ville alt det vonde fra 5. klassen være glemt. Ydmykelsen som fulgte i kjølvannet av at han var nødt til å snakke til oss om livets realiteter og svamplegemer og slike ting.

Alt kan glemmes fordi jeg nå har sett en rokke under vann og dermed, på en måte, steget inn i den verdenen som stort sett bare er tilgjengelig for O-fagsmestere, og enkelte andre priviligerte voksne.

Det kjennes godt.