Dag 33

Etter 24 timer på Rarotonga har vi så smått begynt å få grepet på sivilisasjonen igjen. Vi har jo mange års trening fra før, så det er kanskje ikke så merkelig, men det blir umiddelbart nokså klart at det vi nettopp har opplevd er temmelig unikt.

Først er det folk. Andre folk. Her på Rarotonga er det en del av dem. Både lokale og tilreisende. Jeg har savnet dem, men i løpet av kvelden i går og dagen i dag har det savnet forsvunnet, eller i hvert fall dabbet av. Vi ble naturligvis lurt opp i stry og havnet på Hula Hula-restaurant i går. Der ble det danset med kokosnøtter foran brystene og gjort mange uskyldige, men ikke desto mindre vulgære, ting som raskt sørget for å minske mitt savn etter å ha andre mennesker rundt meg.

Deretter er det alt det som kan konsumeres. Mat og drikke og alle slike ting. Vi har nå konsumert ulike produkter i et døgn og det har vært ok, men det føles ikke spesielt verdifullt. Det føles i hvert fall ikke like viktig eller godt som det var å sitte på Manuae og tenke på å konsumere. Tanken på konsum viser seg med andre ord å være vel så bra som konsumet selv. Dette er jo tanker som skolesystem og foresatte har forsøkt å bygge oss opp med helt fra første stund, men det er allikevel godt å oppleve det i praksis.

Alle de selvkritiske bemerkningene som dukket opp i går har blitt litt rundere i kantene i dag. Kontrasten i det å komme tilbake til sivilisasjonen var så brå og så stor at alle tankene og motforestillingene bare måtte ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På meg virker det som om guttene er temmelig godt fornøyde med ekspedisjonen. Selvsagt kunne ting vært gjort annerledes, men slik er det alltid. Egil har rett; Det ble som det ble og det var bra. Det er vanskelig, kanskje umulig, å tenke seg hvordan det kunne ha blitt annerledes.

På Manuae var alle fri til å komme med de innspill de måtte ønske angående organisering av store og små ting. Få innspill kom. Og nå er det for sent.

Vi er så gode til å evaluere alt mulig. Forbannet gode til å evaluere. Vi evalurerer dagen lang. Men jeg har alltid mislikt det. Det er derfor jeg ikke er med i noen organisasjoner eller lag hvor jeg må gå på møter og evalurere, og da jeg for noen år siden skrev for studentavisa Under Dusken i Trondheim, rømte jeg alltid når det skulle evalueres, og det var, hvis jeg ikke husker feil, nesten daglig. Siden har jeg stort sett holdt meg unna situasjoner og personer som krever evaluering. Derfor har vi ikke snakket så mye i dag, men istedet leid mopeder og kjørt rundt øya.

Vi har fått mye god vind i skjegget. Og hvis Yngve får viljen sin i kveld, skal vi gå på Rarotongas eneste kino og se en halvgod amerikanske komedie, som forhåpentligvis ikke er dubbet til maori.