Dag 34

Siste dag på Rarotonga. Flyet hjem går om noen timer.

Vi har vært sammen dag og natt i snart fem uker nå. Det er intenst. Av og til er det like før det vipper over. Spøkene gjentar seg. Diskusjonene går i ring. Vi er takknemlige for hvert nye samtaleemne som dukker opp. Men det er ikke mange. Det har f.eks. vært mye snakk om ordene jus og juice.

Hva som er best å skrive og si, og hvorfor. Og dersom man sier juice, bør man da også si jazz med engelsk uttale? Det er forsåvidt en helt ok diskusjon. Den har bare blitt repetert litt for lenge.

Jeg gleder meg til å snakke om andre ting med andre mennesker. I dag har guttene kjøpt gaver og vi har sittet på kafe og spist og noen har handlet et og annet klesplagg til seg selv. En veldig lite oppsiktsvekkende dag. Preget av at det går mot slutten. Blikkene er vendt hjemover. Til kjærester og arbeid og regninger og lånekassen som helt sikkert har sagt opp brorparten av lånene våre.

Og jeg skal hjem å nøste opp. Finne ut hva som har skjedd. Finne ut hvem vi er og ikke er. Og skrive om det. For de andre er dette slutten på reisen.

For meg er det begynnelsen på et langt stykke arbeid.

Det er min egen feil.

Det var jeg som ville det. Var jeg som tok initiativet og organiserte og sto på. Jeg har notert ned det som har skjedd i en stor notisbok. Jeg har virkeligheten, eller i hvert fall min versjon av den, i den notisboken. Jeg er spent på å se hvor langt den holder. Den holder nok et godt stykke. Men ikke hele veien frem. Så god er virkeligheten nesten aldri.

Men heldigvis fins fiksjonen. Det er der det egentlig foregår. Fiksjonen tar i mot når vi faller. Den er god sånn.