Dag 36

Frankfurt levde ikke helt opp til forventningene. Jeg hadde sett for meg at vi skulle gå rundt der, i internasjonale omgivelser, brune som vi er og med skjegg og eventyr i blikket, og at alle skulle se på oss og spørre hverandre om mon tro hvem vi er for noen bereiste skruer og om hvor vi hadde vært. Men det ble ikke slik.

Vi bare kjøpte en tysk pølse og litt taxfree og ingen stirret på oss.

Ikke før vi kom på flyet til Oslo, kom det jeg ventet på. Flyvertnnen spurte om Martin snakket engelsk og Martin svarte ja, men at han dessuten behersket norsk. Da ble flyvertinnen overrasket og sa at vi så så fremmedartete ut der vi satt, og så bereiste og så eventyrlig brune og barkede, nærmest som urgutter (hun brukte faktisk det ordet), og at hun aldri i livet hadde trodd at vi var norske.

Det var en seier. Og det var derfor med forholdsvis lett hjerte at jeg la merke til at Oslo dukket opp under oss, grå og trist forsåvidt, men allikevel.

Og vi kom oss gjennom tollen og omfavnet hverandre og takket for turen og dro hver til vårt.

Turen var over. Ganske plutselig var den over.

Og jeg sitter med ett alene, med en håndfull notater, med skjell og fossiler og reagensglass med saltvann og fotografier og skjegg og en rekke andre ting og lurer på hva ekspedisjonen egentlig handlet om. Hva, om noe, ble bevist og hva ble oppdaget?

Jeg vet ærlig talt ikke.

Men jeg har et håp om å finne det ut etter hvert.