Dag 7

Magellan, den tosken, krysset dette havet på en rolig dag og kalte det rett og slett Stillehavet.

De siste 20 timene har flere av oss funnet mange andre, og langt mer passende navn på det. Vi har kastet opp og kastet opp og holdt oss fast og forsøkt å sove på tross av sjøgangen.

LUKSUSLIV: Roar serverer øl for at livet atter skal kjennes godt etter mange timer hvor situasjonen var desperat.

Foto: Erlend Loe

Jeg har ligget og tenkt på at det er absurd hva man faktisk oppsøker av egen fri vilje og jeg har drømt om fast grunn under føttene, og, etter at jeg følte meg bedre, en skikkelig stor pølse i lompe. Den eneste som har hatt det helt bra er Roar, som av en eller annen grunn har vært ute i verre sjøgang før.

Og skipperen har forandret planer flere ganger, slik at vi nå befinner oss på øya Atiu, og må være her et døgn før vi kan dra videre til Manuae, som altså er siste stoppested.

Disse folkene tar det som det kommer. De stresser ikke. De smiler og ombestemmer seg og sier veldig lite hvis man ikke presser dem opp i et hjørne og truer med å bokse dem i magen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mannskapet på båten har losset av brus og potetgull og noen andre ting som befolkningen her på Atiu skal nyte godt av. Lossingen foregikk på en måte som ville ha gitt arbeidstilsynet hjemme i Norge en skikkelig god latter. Men, som ved et under, gikk det bra, og etter at brusen og potetgullet var losset, ble det plass til oss i en av båtene, og en New Zealander ba oss om å hoppe opp i en utrangert pick-up og kjørte oss gjennom et utrolig frodig jungellandskap som ikke lar seg beskrive som noe annet enn ekstremt grønt, og nå sitter vi en ganske luksuriøs hytte og drikker øl og inntar føde for første gang på et døgn.

Even kommenterte nettopp av dersom vi hadde hatt TV, og dersom den hadde tatt inn NRK, kunne vi ha sett Åpen Post nå. På blanke formiddagen. Det hadde vært noe.

Samtaleemnet, i den grad vi har vært i stand til å snakke, har vært at det nå viser seg at vi har fått med oss to menn som skal passe på oss når vi kommer til øya. De sier at de ikke kan risikere at vi skader oss. Det kom helt uten varsel.

«Oh, by the way we´re sending these two guys with you. They are great guys. They´ll look after you.» Slik er det bare. Vi kan ikke gjøre noe med det. Plutselig er vi redusert til aspiranter. Dette kommer til å bli en eneste lang o-fags time.