Dag 8

VOKTERNE: Mii og Tuaine Vi er på Atiu. Vi venter på beskjed fra båten som kanskje, eller kanskje ikke, tar oss med videre i dag. De losser fremdeles. Byggematerialer. Noe skal bygges.

Det bor ca. 800 mennesker her og alle sammen hilser og smiler og er veldig greie.

Even og jeg har leid scootere og kjørt rundt øya.

En helt fantastisk øy.

Frodig som bare pokker og med et gammelt korallrev hevet omtrent 20 meter over dagens havnivå. Vi kjørte på dette revet og da vi ble svette badet vi, og jeg dunket naturligvis kneet mot korallene og begynte å blø og så sa Roger at vi må ta slike sår veldig alvorlig her nede. De gror dårlig på grunn av varmen. Så blir det infisert og så sprer det seg til lymfesystemet og så er det slutten. Dramatisk, med andre ord.

Men vi har antibiotika og i går oppsøkte jeg den lokale legen, og satt lenge og ventet mens hun var i dusjen. Hun dusjet på en merkelig, oppstykket måte, men til slutt kom hun og sa at det ikke var noen fare og så ga hun oss enda litt mer antibiotika og sa at hun ikke var bekymret for oss.

Roger, som i forbifarten ble nevnt ovenfor, er han vi leier denne hytten av. Han er New Zealander og gift med en lokal kvinne. De er hyggeligere enn de fleste og setter sitt tydelige preg på øya.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da vi var på butikken for å handle frokost nå nettopp, kom det en kar bort til Even og sa

«Hey, what´s Roger up to today?»

Even sa at han ikke visste, men det gjorde ingenting, for karen hadde allerede et ganske klart bilde av hva Roger gjorde. Han ville bare spørre for å være helt helt sikker.

Roger fortalte om oss sandfluene på Manuae. De er aktive en time i daggryet og en time i skumringen. Og de er et helvete. De lar seg ikke stoppe av myggnetting, fordi de er så forbannet små. Roger hadde selv hørt et oppkall på radio en gang, fra en fyr som var på Manuae og som ba tynt om å bli hentet med fly fordi han ikke kunne holde ut sandfluene. Egil, som ikke liker slikt, ble nervøs og begynte å revurdere hele situasjonen. Jeg har sagt at nå er det siste sjanse til å trekke seg.

Men i dag er det sol og varmt og akkurat slik som Egil liker det best, så jeg tviler på at han hopper av nå.

Vi har utviklet en god tone overfor Mii og Tuaine, de to som skal passe på oss. De er greie. Jeg har tatt bilde av dem under en kokospalme.

Nå er guttene utålmodige og masete og vil at jeg skal skrive dette ferdig, slik at vi kan sende det og dermed også motta dagens e-post-meldinger. De føler seg nemlig sikre på at noen har sendt oss resultatet fra gårsdagens landskamp mot Frankrike.

Det er mindre griseprat blant guttene enn jeg hadde trodd det skulle være.