Dag 9

Etter enda en dag og en natt på båten, har vi omsider kommet frem. Denne gangen var Stillehavet vår venn. Ingen ble sjøsyke. Horisonten var overalt, og akkurat da det begynte å mørkne, så vi øya i det fjerne.

Båten ankret opp, og i gryningen i dag forserte vi revet med en 14 fots aluminiumsbåt med en kraftig påhengsmotor.

Kim og jeg først. Han som styrte telte bølgene og akkurat i det rette øyeblikket ga han fart og geleidet oss gjennom en smal åpning i revet som med jevne mellomrom ble fylt av en bølge. Vi red på den bølgen. Så dunket propellen i korallene og vi måtte hoppe ut og dra båten de siste to hundre metrene gjennom lagunen.

Even og Egil kom på neste tur. Even ropte og sa det var det heftigste han hadde opplevd. Deretter kom Roar, Yngve og Martin.

Jeg vasset ut for å ønske dem velkommen og vi så en rokke. Vår første rokke. Den var svart og antakelig middels stor og fløy gjennom vannet som en fugl.

Nå er vi her alle mann. Vi har omfavnet hverandre og tenkt at faen heller. Og så har vi gått en tur for å se etter et godt sted å slå leir.

Øya er større enn jeg hadde trodd. Det fins noen falleferdige bygninger her. Stedet ble brukt til kopraproduksjon for noen tiår tilbake. Ellers er det stort sett tett skog av palmetrær og andre trær. Og strand. Lang lang strand. Vi har allerede sett krabber og fisker i mange farger. Og Mii forteller at det fins villsvin her. Vi skal fange noen og spise dem, påstår han. Gjerne for meg. Men nå er det for varmt.

Og vi har spist vårt første Drytech hi-tech-expedition meal (det heter faktisk det). Det er sånt som de bruker på Mount Everest og slike steder, og siden vi ikke er noe mindre tøffe enn andre, har vi også det. Roar var raskt frem med primusen og kokte vann som ble til helt ok lapskaus og fiskegryte og jeg vet ikke hva på bare fem minutter.

Nå har varmen tatt oss. Vi ligger urørlige og venter på at solen skal bevege seg litt lavere på himmelen. Temperaturen i havet er neppe mindre enn 28 grader. Hva den er i luften, vet jeg ikke, men det er ikke lite. Solen er rett og slett nådeløs. Jeg har tatt på meg langarmet skjorte og svetten drypper.

Martin og jeg har klekket ut en ganske finurlig migrasjonsteori. Det er bare den første av mange som vi kommer til å servere hvis solcellepanelet kan klare å lade utstyret vårt. Teorien går rett og slett ut på at folk gjennom alle tider bare har rodd og rodd, på måfå, hit og dit, på kryss og tvers av stillehavet, slik at det i dag er umulig å si hvem som kom fra hvor og evt. hvorfor. De har bare rodd som gale. Antakelig er det så enkelt. Ikke rart forskerne strides. De vil ikke innse de enkleste løsningene. De tror det må være mer komplisert, men det må det ikke.

Jeg tør ikke å sende bilder denne gangen. Jeg venter til jeg vet sikkert at batteriene lader. Men jeg har tatt to bilder i dag.

Det første viser øya, på avstand. Vi ser lagunen, stranden og en mengde kokospalmer. Havet er helt blått. Lagunen er grønn. Det er vel ikke så vanskelig å se det for seg.

Det andre bildet viser guttene som sitter på stranden, muligens i følgende rekkefølge: Even, Egil, Roar, Martin, Yngve og Kim. Men det er også mulig at rekkefølgen var en litt annen. Alle har solhatter og solbriller og over halvparten av dem smiler fra øre til øre.