Dag Hammarskjöld - den moderne svensken

ET AV DE store mysteriene i vår tids politiske historie er Dag Hammarskjöld. Han var kanskje også en av vår tids største personligheter. Og et eksempel på at personene ofte spiller en avgjørende rolle i internasjonal politikk. I dag er det 100 år siden den svenske diplomaten og politikeren ble født. Han døde under en flystyrt i det nordlige Rhodesia, nå Zambia, i 1961.

Han var FNs generalsekretær fra 1953 og til sin brå død. Samme år fikk han Nobels fredspris post mortem. Ikke vet vi med sikkerhet hva som forårsaket flystyrten. Men på grunn av den fikk han ikke selv fortalt oss særlig mye om sin tid som generalsekretær. Derfor har vi ikke kommet til bunns i den personlige gåten som hviler i den uvanlige bredden, dybden og styrken i denne personens virke. Da han overtok, sa forgjengeren Trygve Lie at han overlot verdens vanskeligste jobb til sin etterfølger.

Det var overraskende, men neppe noe mysterium at Dag Hammarskjöld ble valgt til toppjobben i FN. Til den var han godt skodd. Han hadde juridisk embetseksamen, doktorgrad i sosialøkonomi og hadde bak seg flere år som statssekretær i finansministeriet og rådgiver, senere konsultativt statsråd i utenriksministeriet i Stockholm. Dessuten hadde kan sikkert observert det politiske håndverket på kloss hold som sønn av Knut Hammarskjöld, svensk statsminister under den 1. verdenskrig og senere en sentral person i Folkeforbundet. Faren deltok for øvrig i Karlstad-forhandlingene om unionsoppløsningen med Norge sensommeren 1905, en drøy måned etter at Dag var født.

DAG HAMMARSKJÖLD var imidlertid også en meget aktiv litterat og oversetter. Denne siste delen av Hammarskjölds virksomhet avfødte flere litterære verker og ga ham plass som en av de 18 utvalgte i Svenska Akademien i 1954. Noen vil kanskje si at han fikk den plassen fordi han da nettopp var valgt til generalsekretær i verdensorganisasjonen. Men den som har lest Vägmärken og andre av hans skjønnlitterære verker vil avvise en slik forklaring. En av hans biografer, Sven Hagforss, skriver i sin bok om Hammarskjöld til 100-årsjubileet at han på den skjebnesvangre flyturen bare hadde med seg en tynn dokumentmappe. I den lå ifølge Hagforss Det nye testamentet, en bok om religionsfilosofi på tysk og en notatblokk. Hammarskjöld var i ferd med å oversette boken. Noen notater som senere ble trykt i Vägmärken, utgitt etter hans død, lå også i mappen. Her kommer hans religiøse søken sterkt fram i dikt og korte notater.

GENERAL BJØRN EGGE peker på andre sider ved mysteriet i sin memoarbok «En kriger for fred». Hammarskjöld opplevde en serie med kriser, fra ettervirkningene av Koreakrigen via krisene i Suez og Ungarn i 1956 til Kongo i 1960. Egge var i 1961 sjef for FNs etterretningsvirksomhet i Kongo. Han opplevde på nært hold det som ble ett av Hammarskjölds varemerker - ønsket om å delta personlig i de vanskeligste diplomatiske forhandlingene. Generalsekretæren besluttet nemlig selv at han ville dra til det farlige konfliktområdet i Sentral-Afrika i 1961. Hensikten var å forhandle direkte med Moïse Tshombe, statsministeren i Katanga, den ressursrike provinsen som med utenlandsk hjelp forsøkte å bryte ut av Kongo. FNs oppgave var som kjent å holde landet samlet ved hjelp av en fredsskapende styrke. Møtet skulle finne sted i byen Ndola i det daværende Nord-Rhodesia, nå Zambia. Hammarskjöld hadde derfor også med seg en chiffermaskin og noen saksdokumenter, som Egge senere måtte slite hardt for å få tilbake fra den arrogante britiske høykommisæren på stedet.

Hammarskjöld var åpenbart ikke bare en modig mann. Han hadde gode erfaringer med det direkte diplomati. I 1954 dro han til Peking for å møte de kinesiske myndighetene, som etter Maos maktovertakelse på fastlandet var stengt ute av FN. Målet var å få frigitt 15 amerikanske flygere som under FN-flagg var blitt skutt ned og tatt til fange av Kina. Mot alle odds og etter at amerikanske myndigheter selv hadde gitt opp, klarte han oppgaven i løpet av noen uker. Etter Suezkrisen i 1956 fikk han etter et møte med president Nasser i Egypt stasjonert FN-styrker i området, de første fredsbevarende styrker i dets historie. For Hammarskjöld var begge disse bragdene resultater av en tro på å kunne «oppnå det mulige» - ikke «det umulige» som vi er vant til å formulere det.

VAR DET DERFOR personligheten mer enn det faktum at han kom fra et allment anerkjent alliansefritt land som gjorde at han faktisk fikk utrettet så mye som generalsekretær i den kaldeste perioden av Den kalde krigen? Hammarskjöld hadde i hele sin funksjonstid som mål å hindre at konflikter spredte seg, hindre at de land som stod utenfor alliansene i Den kalde krigen ble trukket inn i dem. Dette var en tid der det ikke bare var Stalin som vurderte ens styrke ut fra hvor mange soldater man kunne mønstre. Stormaktenes ledere på begge sider så med mistro på nøytrale og alliansefrie - selv om de nok også i enkelte tilfeller innså at de kunne ha behov for deres tjenester. Det kan derfor neppe være tvil om at personen Hammarskjöld spilte en viktig og enkelte ganger avgjørende rolle når det lyktes for FN å finne løsninger. Det er ellers vanskelig å se at det ville vært mulig. Derfor har Dag Hammarskjöld-fondet i Uppsala i den antologien det utgir til hundreårsmarkeringen gitt den tittelen «Freden som äventyr».

Hagforss kaller i sin bok Dag Hammarskjöld for den «første moderne svenske». Det er fordi han allerede før han ble generalsekretær hadde forstått at verden ville utvikle mer vekt på etiske prinsipper, ikke-statlige forbindelser og ikke minst regler og normer med grunnlag i lovverk og organisasjoner. Det var likevel kanskje ikke opplagt at det var FN Hammarskjöld kom til å bruke for å nå slike mål. Kort tid før han ble utnevnt uttalte han faktisk at han så på FN som en «prateklubb»; da jobbet han med etableringen av OEEC, organisasjonen for økonomisk samarbeid mellom regjeringene i Vest. Kanskje var det derfor også tilfeldigheter som gjorde ham til den kanskje mest innflytelsesrike generalsekretær i FNs historie.

PETER WALLENSTEEN, som innehar Dag Hammarskjöld-professoratet ved Uppsala universitet, har oppsummert Hammarskjölds filosofi og virke for FN i tre punkter: Vekten på det forebyggende diplomati, etableringen av fredsbevarende styrker, og å utvikle og sikre et topp kvalifisert og uavhengig sekretariat. Dette står i dag fortsatt som nøkler til å skape et bedre FN - den oppgaven nåværende generalsekretær Kofi Annan søker å bære fram. Rapporten fra det såkalte Høynivåpanelet der Gro Harlem Brundtland deltok, gjenspeiler eller gjenskaper derfor flere av Hammarskjölds sentrale ideer. Og den kommisjonen som ble ledet av Brasils tidligere president Cardoso har i sine anbefalinger særlig pekt på at FN må bli en sentral aktør i nettverkene av statlige og ikke-statlige aktører som nå preger mange saksfelt av internasjonal politikk. Tiden ser igjen ut til å være inne for «den første moderne svensken».