Dag Lindebjerg

Ingen skippertak er gode nok når Dag Lindebjerg står ved roret. Med beina godt plantet på dekket og en porsjon landkrabber innabords stevner den tidligere sportsreporteren mot vestlige utkantstrøk, med medvind i bramseilene og en nypartert hval i lasten. Er det rart man går i dørken?

Han møter oss på brygga. Det er stiv kuling fra vest, og en hval har nettopp blitt losset etter å ha ligget nypartert i lasterommet til hvalfangsskuta på øya Fedje utenfor Bergen.

Dag Lindebjerg ser ikke ut som om han lar seg affisere av litt bølger, han tar sjøgang selv på flatmark. Det er vanskelig å tro at denne smilende skipperen en gang ble norgeskjent fordi han ropte «BJØØRGÆÆÆ» til sin medreporter Bjørge Lillelien i radiosporten. Som den første i verden tok Lindebjerg inn utøverne idet de kom over målstreken i Sarajevo-OL i 1985. Ramaskriket kom da han ble med Eirik Kvalfoss opp på pallen. Da han oppdaget at barna på Holmenkolltrikken etterliknet ham høylydt på bergensk, var han lettet fordi han ikke var et tv-fjes. Likevel har han endt i ruta.

- Det er helt tilfeldig at jeg skulle ende her. Jeg var opprinnelig svømme- og skitrener, og jeg har utdannelse fra lærerskolen på Volda, sier han, selv litt forbauset over hvor han har havnet. Men likevel er det ingen tilfeldighet at han lager flere og flere av programmene sine ute i skjærgården - det formelig oser båt av ham, fra de praktiske skoene til kapteinshatten og det vindherjede, krøllete håret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER NOK FÅ SOM KAN SKILTE MED LEVENDE KRABBE OG TORSK

utenfor stuedøra, klar til å knertes et par minutter før middag. Det er med andre ord ingen tvil om at han er en sann fiskegourmet.

- Vi spiser ikke eldre enn kvartersgammel fisk hjemme hos oss, ler han hjertelig. Han forsøker sogar å spre uvanen til vennene sine. Stadige krabbelag med påfølgende omvisninger på fiskevær, oppdrettsanlegg og andre kystopplevelser er en del av Dag Lindebjergs sosiale program. Og han har opprettet en egen fiskeklubb for barna i gata hjemme på Hjelleland i Bergen. Ivrig forklarer han at det er viktig å formidle kunnskap om kystkulturen, fordi det er den vi lever av. Oppdrett og olje. Hval og krabber.

Vi har satt oss inne i båten, og frem og tilbake løper tv-team, hvalfangere og visesangere, som alle vil ha sin del av kaka når «Dag-en» portretteres. Kaffen kommer fort på bordet og skvulper i takt med journalistens mageinnhold. Mobilen ringer i ett sett. Dag Lindebjerg dirigerer og noterer. Han sitter ikke stille lenge. Ifølge mannskapet står han opp klokka seks, selv om allsangen har vart til fire om morgenen.

- Slapper du av noen gang?

- Å ja da, det gjør jeg. Ellers ville jeg ikke kunnet fungere. Da setter jeg meg i naustet og bøter garn, eller pusser på trebåten «Lindy».

Ja, det måtte jo være noe med båt, griper man seg i å tenke. For når mannen ikke lager tv- eller radioprogram om bord på en båt, drar han på ferie med kone og barn - i nettopp båt.

- Det er det samme prinsippet som da jeg var sportsreporter, jeg forsøker alltid å komme meg ut til mennesker, snakke med mennesker der de er. Slik viser du dem respekt. Jeg har fått mange gode venner gjennom NRK-jobbingen og når jeg er ute med båten.

BÅDE EGIL «DRILLO» OLSEN OG VEGARD ULVANG HAR BLITT NÆRE VENNER

, for ikke å snakke om Håkon Brusveen som i mange år løp ute i løypene med spesiallaget sender og rapporterte om skiløpernes framdrift i løypene. Dag Lindebjerg gjør arbeidet til fritid og fritida til arbeid. Det er ikke alltid like bra.

- Jeg måtte stoppe med det voldsomme sportsreporterlivet da jeg fikk barn, sier han ettertenksomt. I 1991 ble hans yngste, en datter, født mens han kommenterte ski-VM i Italia. Også nå, som han er ute på sitt seks uker lange raid langs vestlandskysten for å lage tv-programmet «SommerDag», får han dårlig samvittighet fordi han ikke er hjemme hos kona og de to barna.

Han er svært glad i barna sine, Lindebjerg. Elsker å ta dem med ut i båten for å vise dem skjærgården. Av og til drar han og sønnen Eirik på 11 ut til et nedlagt fiskevær han har fått låne, som er et slags tilfluktssted for ham.

- Det finnes mange slike nedlagte steder langs kysten. Jeg har et hjem i hver havn.

En ekte sjømannsreplikk. Finnes det ikke sprekker i den ramsalte overflaten? På spørsmål forsikrer han ivrig at han ikke er helt båtgal. Han går da turer i fjellet også, fri og bevare!

MEN NOE SLIPPER HAN ALDRI UNNA

, selv på de lengste fjellturer. Det er minnene fra Hillsborough fotballstadion. Den godmodige, høyrøstede mannen får tårer i øynene når han tenker tilbake på ulykken i 1989, hvor 96 mennesker mistet livet, av dem mange barn. For én som nettopp hadde fått barn selv, var det en sterk opplevelse å se ihjelklemte, tolvårsgamle gutter spredt utover grasmatta.

- Jeg snakker sjelden om det, men bildene derfra forfølger meg stadig. Det var en opplevelse som satte ting i perspektiv. Sport blir litt meningsløst etter noe slikt, sier han stille. Dag Lindebjerg er en mann med et stort sjømannshjerte. Og han går ikke kjapt forbi ting. Det er tydelig at det som er viktigst for ham er menneskene og sjøen, menneskene og fjellet - ikke omvendt. Ta seg tid til mennesker, det er et credo for sportsreporteren som ble skipper.

Dermed blir det litt vanskelig å forestille seg at denne trygge sjømannen ved festlige anledninger har spesialisert seg på å imitere forskjellige typer flyvertinner. Og at han på en av humorgruppen Salhusvinskvettens CD-er deltok på en sang om en mannlig skøyteløper på doping, som til slutt viser seg å være kvinne.

- Jeg blir ofte revet med i festlig lag. Det er slik at jeg kommer svært godt ut av det med folk, sier han smilende. Og det er vanskelig å ikke tro ham. Den rungende latteren får båten til riste og hele ansiktet lyser av kjernesunn optimisme. Hvordan han holder seg så frisk er et annet spørsmål. Selv om kona er lege, innrømmer han at han verken tar sprøyter eller piller. Han vil ikke gå med på at han har sprøyteskrekk, men noe er det.

PROGRAMKAPTEINEN

ser rastløst ut av vinduet. Det er tydelig at det er på tide å gjøre noe annet enn å portretteres. I natt skal de ut på tokt med en losbåt, visstnok er det en fordel om det blir «litt voldsomt vær».

- Alle liker å fiske, sier han, og trykker hånden til journalist og fotograf, som er blitt lett lysegrønne i ansiktet.

- Og naturen her, fjellene, havet! Blir dere til hvalbiff?

Dag Lindeberg