VEKKER DEBATT: Dag Solstad sår vind og høster storm med sitt foredrag om Olav Duun i Nasjonalbiblioteket. På vegne av det norske folk erklærer han Olav Duuns forfatterskap for dødt og maktesløst. Dette har påkalt vrede både i Trøndelag og resten av nasjonen.
VEKKER DEBATT: Dag Solstad sår vind og høster storm med sitt foredrag om Olav Duun i Nasjonalbiblioteket. På vegne av det norske folk erklærer han Olav Duuns forfatterskap for dødt og maktesløst. Dette har påkalt vrede både i Trøndelag og resten av nasjonen.Vis mer

Dag Solstad bommer stygt og fornærmer trøndernes favorittdikter

Mange diktere er glemt, men ikke Olav Duun.

Kommentar

Litteraturens forhold til publikum har gått igjennom store forandringer de siste hundre åra. Tidligere var det et mål for forfatterne å bli en del av historien. Av det nasjonale prosjektet.

Viktige romaner sto i bokhyllene i de tusen hjem. Så seint som i min egen studietid på 1970-tallet var det en faglig dyd å ha oversikt over hele fortidas litteratur. Man hadde selvsagt ikke lest alt, men kjente til de mest utbredte navnene.

Slik er det ikke lenger. Diktere som var folkelesning, er blitt til støv i bibliotekenes magasiner. Der finner du Peter Egge og Ronald Fangen, Barbra Ring og Egil Rasmussen, Magnhild Haalke og Sigbjørn Hølmebakk, Gro Holm og Sigurd Christiansen, Jacob Breda Bull og Solveig Christov, Trygve Gulbranssen og Johan Bojer.

Man skvetter nesten til når Ole Robert Sunde forleden slår til med en begeistret to siders artikkel om Bojers «Den siste viking» i Klassekampen. Den siste leser.

Hvem bryr seg om disse forfatterne i dag? Hvor er det blitt av alle gutta? De skrev bøker i en tid da dikterne var mediekonger. Dørselgere trålet landet på jakt etter kunder. «Hele Norges nasjonallitteratur, min herre. Samlede verker fra Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. Betales i rimelige rater. Kan jeg komme innenfor?»

En slik henvendelse ville nok vakt undring og skepsis i vår tid.

Litteraturens forgjengelighet er Dag Solstads tema i det bestilte foredraget han holdt på Nasjonalbiblioteket om Olav Duun forrige helg.

Det er lenge siden Duun var Nobelpriskandidat. Eller hans samlede romaner ble utgitt i en usedvanlig flott utgave. («Ekstra vakre rygger på disse her, frue. Ikke ulik Deres egen, hehe.»)

Solstad lot ikke sjansen gå fra seg. Han konstaterte at Duun for ham er «fremmed og likegyldig» (merkelig nok har han lest ham for første gang). Han slår samtidig fast at det også er slik for dagens lesere i sin alminnelighet.

Men Solstad bommer. Han har valgt feil mann. Duun blir lest. Særlig Trøndelag bugner av Duun-entusiaster. Blant dem er Carl Frode Tiller, en av dagens fremste, norske forfattere. Han skriver fra samme strøk som Duun og er dypt inspirert av sin bygdefelle.

Vellykte Duun-dramatiseringer settes opp på teatrene. Både i Holmestrand, der dikterens hjem er en attraksjon, og i Trøndelag, holdes stemner og møter. Jevnlig kommer bøker og avhandlinger om Duun på markedet, seinest Grethe Fatima Syéds «Olav Duun - Kunsten, døden og kjærlighetens dikter».

Ikke uventet har hun tatt kraftig til motmæle mot Solstad og kaller hele «seansen en katastrofe». Det samme mener Trønder-Avisa og Namdalsavisa.

Solstad plasserer dikteren i feil bås. Duun er ingen nasjonalromantiker. Han var langt på vei en modernist, særlig i romaner som «Ettermæle» (1932) og «Menneske og maktene» (1938). Bøker Solstad ikke har lest.

Men én ting har basunen fra Sandefjord oppnådd. Han har satt Duun på dagsordenen. Han blir ikke glemt med det første.