Dag Solstad er nummer tre

Hvorfor er «Genanse og verdighet» en av vår tids beste bøker?

Da du sa at vi skulle snakke om «Genanse og verdighet», trodde jeg først det var den boka fra Kongsberg, «Ellevte roman, bok atten». Men da jeg tenkte meg om, så var det jo denne om Elias Rukla, sier Dag Solstad.


-  Hva slags forhold har du til boka, tolv år etter?

-  Er det tolv år? Ja vel. Jeg har et godt forhold til alle bøkene mine. Men jeg går jo ikke rundt og tenker på dem til daglig. Jeg er veldig glad når det er ferdig. Og derfor blir de veldig langt borte for meg. Kanskje jeg driver og etteraper meg selv i bok etter bok? Da får dere si fra, da.


-  Hvorfor valgte du en type som Rukla?

-  I 1992 ga jeg ut «Ellevte roman, bok atten», som vel var starten på en ny fase i mitt forfatterskap? Jo, det må man kunne si. Og da tar det veldig lang tid å bli kvitt ei bok. Men omkring 1993 begynte jeg å tenke på en ny roman. Jeg fikk en god del ideer, men alle sammen ble forkastet. Man må gjøre noen ganske dystre valg. Og da jeg kom til januar 1994, hadde jeg bare én eneste idé, ett eneste bilde igjen. Og det var en mann som ikke fikk opp paraplyen sin. Og det er ærlig talt ikke så veldig mye å fare med: God dag, god dag, mitt navn er Dag Solstad, jeg skrev i 1992 ei bok som het «Ellevte roman, bok atten» og nå tenker jeg å skrive en ny roman om en mann som ikke får opp paraplyen sin. Du får ikke stipend på det, skjønner du.

Solstad ler kort.

-  Men siden det var det eneste jeg hadde, satte jeg i gang å utforske det bildet mer. Hvem er det som ikke får opp paraplyen sin, i hvilken situasjon er han og hvor? Blant annet var jeg veldig interessert i at det kanskje kunne være en oljeingeniør eller noe sånt. Men en oljeingeniør som ikke får opp paraplyen - ja, hva så da?

Mer latter.

 ELIAS RUKLAS FAR:  - Jeg har et godt forhold til alle romanpersonene mine. Jeg er en forfatter som ikke skriver om personer jeg ikke liker. Da orker jeg ikke skrive om dem, sier Dag Solstad om sitt forhold til lektor Elias Rukla i dag. I «Genanse og verdighet» hyller Solstad og Rukla også Ibsen. Foto: TORBJØRN BERG
ELIAS RUKLAS FAR: - Jeg har et godt forhold til alle romanpersonene mine. Jeg er en forfatter som ikke skriver om personer jeg ikke liker. Da orker jeg ikke skrive om dem, sier Dag Solstad om sitt forhold til lektor Elias Rukla i dag. I «Genanse og verdighet» hyller Solstad og Rukla også Ibsen. Foto: TORBJØRN BERG Vis mer

-  Så det endte med at det var en eller annen form for lærer eller lektor.


-  En kjent skikkelse fra mange av bøkene dine?

-  Ja, men som jeg ikke egentlig søker etter. Tvert imot. Men jeg kunne ikke se at noe annet var interessant. At det foregikk i en skolegård, og at han ble iakttatt av elevene. Da kunne jeg begynne å skrive roman om dette.

LEKTOREN SOM mister taket på tilværelsen når paraplyen slår seg vrang, lever sammen med den billedskjønne Eva Linde. Som ung var hun gift med bokas andre mannlige hovedperson, Ruklas studiekamerat Johan Corneliussen.


-  Kan du si noe om forholdet mellom Rukla og Eva Linde?

-  Jeg skriver mye om det i boka, og der skrev jeg ganske bra også, så vidt jeg husker. Hvis jeg skulle begynne å vikle meg inn i det, tror jeg bare jeg ville virke som en stor klossmajor. Jeg synes det er et sårt og fint forhold.


-  Corneliussen, med sin voldsomme livsappetitt, er Ruklas motsats?

-  Han er langt mer sosial og ja, han er et overskuddsmenneske, kan du si.


-  Han er et av de lyse hodene du skriver om som går til reklameindustrien?

-  Ja, det er han absolutt. Han er vel marxistisk filosof, så vidt jeg husker? Og han hopper av alt sammen og havner i New York, vel? Og innenfor media og reklame, da, som selvfølgelig har veldig behov for filosofer.


-  Rukla går inn i en samfunnsmessig krise, har du sagt, i motsetning til en eksistensiell?

-  Ja, Rukla har jo altså utdannet seg sju år på universitetet, ut fra det at han skulle bli lektor i den norske skolen. Og han finner ut når han har holdt på med det i - hvor gammel er han?


-  53?

-  Han er over 50 han også? Ja ja, jeg holder meg til meg selv. Han oppdager at han er overflødig. Det er helt opplagt at han er en lærer som mener at det som gjør ham til lærer - at han er i stand til å formidle noe fra vår kulturarv videre til kommende generasjoner - det er det ikke lenger behov for. Ibsen-scenen viser hans angst over dette, og hans innestengte raseri.


-  Ditt essay «Om meddelelsens problem» startet en debatt om kulturkonservatisme og elitisme. Hva synes du om den i dag?

-  Man kan godt kalle meg kulturkonservativ. Særlig elitistisk vil jeg gjerne bli kalt. Jeg har bare så vanskelig for å uttale det ordet selv. De som da tror at de har scoret et poeng, de liker jeg ikke. Dermed finner jeg ut at jeg egentlig bør være veldig beæret over å bli kalt elitist.


-  I hvilken forstand har de rett?

-  Jeg er for at hvert område i samfunnet skal finne sin elite. At de formidler de synspunktene som gjør at de tilhører en elite. Det tror jeg gjør samfunnet mer fornuftig. Det er greit nok med meninger om mangt og Internett og blogg og alt dette her, men det er totalt uinteressant. Som det meste.


-  Formidling er avgjørende?

-  Ja, hvis det ikke finnes en elite, fins heller ikke noe som kan formidles. Det er et veldig stort problem, og har allerede ført til en skremmende grad av historieløshet. Samtidig er det veldig få som ikke er historieløse når de er noenogtyve, inkludert meg selv. Men derfor må man presse inn en del ting som man ikke har behov for. Det man selv synes er morsomt, er kanskje ikke det som er så viktig når alt kommer til alt. Men jeg er ikke noen lærer. Folk får gjøre hva de selv vil.


BOKAS FØRSTE
setning er noe av det Solstad «er mer fornøyd med av det jeg har skrevet generelt».

-  Hele boka er en måte å fortsette den setningen på. Det er den som driver romanen. Det slår meg ellers hvor lite jeg husker fra skrivingen av den. Jeg lurer på om den kan ha gått jævla glatt, jeg? Jeg håper ikke at det har ødelagt den?


-  Det virket jo ikke sånn på mottakelsen?

-  Nei. Jeg sliter som man skal. Men jeg kan ikke huske annet enn at jeg satt og skrev på begynnelsen. Det må jo ha vært problemer underveis, i himmelens navn?

Han tenker lenge.

-  Med «Ellevte roman, bok atten» hadde jeg faktisk så store problemer at jeg snakket med en konsulent underveis. Det har jeg aldri gjort verken før eller siden. Konsulenten skjønte ikke hva som var galt. Men jeg holdt på mitt, at det var noe galt, og kom jo løs fra det. «Genanse og verdighet» går ganske langt inn i en scene i «Vildanden». Jeg var i tvil om det ville fungere. Men så skrev jeg ut fra noe jeg lærte av Proust, faktisk - hvis du bare er interessert i en ting sjøl, kan du skrive så langt og omstendelig som du bare vil om den tingen. Og det gjorde jeg da.


-  Husker du noen reaksjoner?

-  Det var sannsynligvis en del pedagogiske uttalelser som jeg var dypt uenig i. Jeg vil tro mange mente Elias Rukla gir et rystende bilde av en udugelig lærer, he-he.


-  Navnet har biografiske referanser?

-  Rukla er en bekk som renner gjennom Sandefjord, og byens kloakk. Selv om den stinker, er det en svært fornuftig innretning. Rukla klinger også av «mot røkla». Elias var min fars favorittprofet. Jeg bruker ofte navn fra Sandefjord. Det er vel en form for hjemlengsel? Siden jeg ikke lar personene mine få noen særlig barndom, er det fint at de får et felles utgangspunkt som kan knyttes til deres opphavsmann.


-  På hvilken måte er 1990-tallsromanene en ny fase i forfatterskapet?

-  I hvert fall de tre første er omtrent like store, 144 sider. Dermed gir de en stemme. Så er de skrevet med et års mellomrom. Alle er påbegynt i januar året de ble utgitt. «T. Singer» kunne jeg også kjørt sammen med dem, men den er ikke 144 sider og er skrevet tre år etter. Så jeg vet ikke.


-  Men det sosialdemokratiske etterkrigsuniverset forlater du ikke?

-  Nei da. Men de er tenkt på en annen måte enn bøkene jeg hadde skrevet før, og som jeg har gjort de siste åra. Men jeg er jo ikke min egen doktoravhandling. Heldigvis. Jeg vet ikke om bøkene mine er gode i det hele tatt. Det er mye mer sannsynlig at min fortolkning av dem er riv ruskende gal enn en god lesers.


-  Hvordan forlot du den fasen?

-  Det gikk bare automatisk. Jeg regner nok mitt forfatterskap som avsluttet med «T. Singer». Da skrev jeg «16.07.41», hvor jeg kunne gjøre noe annet. Men den regner jeg som et unntak. Da jeg var ferdig med «T. Singer», tenkte jeg at det er ingen tragedie om jeg dør nå. Jeg har satt punktum.