Dag Solstad reiser nasjonen rundt med et foredrag der han tar til motmæle mot sine kritikere. Spesielt oppbrakt er han over antydningene om at hans nyeste bok ikke er en roman men et stykke slektsforskning. Foto: Erling Slyngstad Hægeland / Dagbladet
Dag Solstad reiser nasjonen rundt med et foredrag der han tar til motmæle mot sine kritikere. Spesielt oppbrakt er han over antydningene om at hans nyeste bok ikke er en roman men et stykke slektsforskning. Foto: Erling Slyngstad Hægeland / DagbladetVis mer

Dag Solstad hamrer løs på sine kritikere

Men han er nærmere Hamsun enn Tore på sporet.

Meninger

Det er lenge siden forfattere kunne reise land og strand rundt og trekke fulle hus til foredrag om litteratur. For 123 år siden dro Knut Hamsun « paa turné » og talte om «Norsk Literatur», «Psykologisk Literatur» og «Modeliteratur». Han begikk et veritabelt fadermord, der Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie fikk så ørene flagret. Hamsun etterlyste «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».

Dag Solstad gjør i disse dager noe liknende. Vi snakker riktignok ikke om noe fadermord, snarere tvert imot. Han er heller ikke noen talsmann for Hamsuns poetiske program, snarere tvert imot der også. Men han feier gjennom landet med et temperamentsfylt foredrag, som bærer tittelen «På Hamar med slakt». Solstad holdt første gang dette foredraget nettopp på Hamar i begynnelsen av mars.

For to dager siden gjentok han sitt kraftfulle angrep på samtidslitteraturen i Stavanger, og onsdag står han på talerstolen i Bergen under overskriften «Dag Solstad hamrar laus». 11. mai vil han framføre kraftsalvene sine på Litteraturhuset i Oslo, bare et par uker før Solstads jevnaldringer i The Rolling Stones gjør sin form for eldreopprør på Telenor Arena.

Solstad er fly forbannet på kritikere som har slaktet hans nyeste roman. Hvorfor gjorde de det? På grunn av «kapitalismen», mener han. Logikken synes å være denne: Markedskreftene forlanger av kunsten at den skal underholde. Den som ikke underkaster seg dette imperativet, får svi. Slik Solstad har fått det. Rent bortsett fra at han har vært en kritikerrost guru i hele sin karriere. Men ikke denne gangen. Spesielt oppbrakt synes Solstad å være over påstandene om at han ikke har skrevet en roman, men et stykke slektsforskning.

Jeg slutter meg til forfatteren. Dag Solstad er ingen litterær Tore på sporet. Jeg har motstrebende vært igjennom «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896», kanskje ikke så sakte som Solstad oppfordrer til, men dog. Boka er en roman. Den har en aldrende hovedperson som forholder seg til en slektstavle. Som han snart skal bli en del av. Stadig fristes han til å «puste liv» inn i de personene han støter på, men han står rak som en Jesus på fjellet. Og sier nei. Selv om han enkelte ganger er på nippet. Han tolker. Kanskje feil, til og med. Men han tar seg stadig inn og hengir seg på ny til «kjedsommeligheten», som er hans estetiske program.

I denne standhaftigheten leser jeg en sorg. Over alle disse tapte sjelene, som engang har «pustet», alt som forsvinner, som ikke lar seg gjenkalle. Alle de døde som åra sakte hvisker ut av verden. Denne rystetheten, denne nesten gråtkvalte tristheten, pipler fram mellom ordene og når sitt klimaks på de aller siste sidene, der forfatteren selv dukker opp. Plutselig får han en innsikt i sin mormors verdensbilde, hennes «uvitenhet» og «skråsikkerhet». Han skriver: «Jeg skjønte at det lå hundrevis av år imellom oss. Noen forferdelige hundreår. Nesten ubegripelige.»

Dette «ubegripelige» er dikterens tema, og det bruker han 457 sider på å få fram. At han deretter dukker opp landet rundt og slår tilbake mot kritikken, er forståelig. Han er dessuten en stjerne i sin bransje. Så lenge folk stiller opp, blir han selvfølgelig hyret inn. For å si det slik: Markedet bestemmer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook