Dagblad-anmelderne gir deg sine personlige platefavoritter

Musikken vi elsket i 2013.


Jonas Pettersen

[email protected]

1. Mikal Cronin
«MCII»
Det har blitt sagt at Mikal Cronins hårete powerpop har Den Perfekte Vekting mellom «power» og «pop». Det er helt riktig.

2. Disclosure
«Settle»
De britiske brødrene er ikke gamle nok til komme inn på alle klubbene de selv spiller på. Likevel var det de som definerte hva man skulle danse til i år.

3. Jason Isbell
«Southeastern»
Triumf etter tragedie, og alt det der, for det sparka Drive-By Truckers-medlemet. Dette er den første plata den tørrlagte alkoholikeren faktisk husker å ha spilt inn. På alle måter ei sober countrysoulskive.

4. My Bloody Valentine
«mbv»
Kevin Shields er støyrockens Antoni Gaudí og albumene han lager er hans la Sagrada Família; små kunstverk som han aldri blir helt ferdig med.

5. Autre Ne Veut
«Anxiety»
Årets spinkle, hvite indie-R&B-fyr som lever ut sin indre Prince.

6. Waxahatchee
«Cerulean Salt»
Hvis tv-serien «Girls» var et band, ville de hørtes ut som 24 år gamle Katie Crutchfields emo-folk.

7. King Midas
«Rosso»
Hvis Ian Curtis hadde levd i dag, ville han bytta ut Iggy Pops «The Idiot» med sistesporet på King Midas' «Rosso» som selvmordsakkompagnement.

8. Vampire Weekend
«Modern Vampires of the City»
Ezra Koenig har omsider fått nok kraft i bittet til å kalle seg sin generasjons beste låtskriver.

9. Bill Callahan
«Dream River»
Førtisenes Leonard Cohen skal få lov til å oppsummere plata si selv gjennom årets beste tekstlinje: «Drinking while sleeping strangers unknowingly keep me company in the hotel bar.»

10. Fuck Buttons
«Slow Focus»
Den mest deprimerende eksperimentelle elektronikaen du fremdeles får lyst til å feste hemningsløst til.

Sven Ove Bakke
[email protected]

1. Jonathan Wilson
«Fanfare»
70-tallet passerer revy i flere parallelle oppsetninger på denne 80 minutter lange kjærlighetserklæringen til all mulig klassisk rock. Nytenkt, friskt, åpent og deilig.

2. Jason Isbell
«Southeastern»
Nydelig post-rehab countrysoulalbum. «Next level shit» i en allerede brukbart god karriere for den tidligere Drive-By Truckers-vokalisten.

3. Guy Clark
«My Favourite Picture of You»
Texas-tøffing og låtskriverhelt med noen av sine såreste, vakreste sanger på et album unnfanget i perioden da kona kjempet forgjeves mot kreftdøden.

4. Kurt Vile
«Wakin' On a Pretty Daze»
Kurt blir awesome. Tilbakelent, putrende, gitartung og valiumspsykedelia. Og årets stiligste omslag.

5. Sudan Dudan
«Inntil i dag»
Her har vi hatt vårt eget Gillian Welch & Dave Rawlings oppe i Valdres uten at altfor mange har visst om det. Dette dunkle, Odd Nordstoga-produserte folkalbumet åpner dører.

6. Brandy Clark
«12 Stories»
Låtskriver fra Music Row i Nashville som fyller ut alle kryss på skjemaet over De Klassiske Countrytemaene. Årets beste rene countryplate.

7. Patty Griffin'
«American Kid»
Låtskriver av format, mesterlig spartansk på plate. Samboer Robert Plant dukker også opp.

8. Monica Heldal
«Boy From the North»
Framifrå talentforvaltning på bråmoden debut. Gnistrende spilt og sunget - Heldals nydelige lille Nanci Griffith- knekk i stemmen har kommet i skyggen av gitarspillet.

9. Kacey Musgraves
«Same Trailer Different Park»
Mange fant det oppsiktsvekkende at den unge Texas-via-Nashville-artisten Musgraves ikke var «indie», men fullt og helt et Nashville-produkt. Dyktig tradisjonalist, moderne innpakning.

10. Kelly Willis & Bruce Robison
«Cheater's Game»
Velkomment gjenhør med Kelly Willis etter rolige familieår med mannen Bruce Robison. Sammen er de krutt også på plate.


Sigrid Hvidsten

[email protected]

1. Blood Orange
«Cupid Deluxe»
Vakker, vakker hipstermelankoli.

2. Daft Punk
«Random Access Memories»
Årets glatteste plate er også en av de mest besnærende. Sporet der Giorgio Moroder snakker om kjærligheten til musikken fikk meg til å begynne å grine på vei til jobb.

3. Disclosure
«Settle»
Årets deiligste klubbvibber! Årets beste singler! Årets britiske brødrepar!

4. Vampire Weekend
«Modern Vampires of the City»
Eksistensiell angst pakket inn i pertentlig og perfekt popmusikk.

5. Haim
«Days Are Gone»
Søstrene Haim er som en trippelklonet Stevie Nicks som leverer fiffige riff og episke rockelåter.

6. Kanye West
«Yeezus»
Rappens, eh, Einstein, er fortsatt forbanna, fortsatt genial og fortsatt klin kokos.

7. Volcano Choir
«Repave»
Ville vindkast, stormende indiefølelser. «Repave» er som en blanding av «Homeland» og «Moby Dick». Og samtidig lavmælt. Selvfølgelig.

8. Håkan Hellström
«Det kommer aldrig vä over för mig»
«Jeg kommer til å elske deg til jorden er gått under», synger han. «Ditto», sier jeg.

9. DJ Koze
«Amygdala»
Djevelen er i detaljene. Og i dette seige, forskrudde elektroniske universet er det mange detaljer.

10. Laura Mvula
«Sing to the Moon»
Der spirer i gospel, drypper av soul og glitrer i forsiktig harpeklang. «Sing to the Moon» klinger som en grønnfrodig botanisk hage.

Torgrim Øyre
torgrim.o[email protected]

1. Alice In Chains
«The Devil Put Dinosaurs Here»
Bobler over av febersyke melodier og gyngende riff og beviser med all tydelighet at Alice in Chains er et av samtidens beste rockeband.

2. Kvelertak
«Meir»
Folk trodde kanskje det var umulig å følge opp den knallsterke debuten. «Meir» gir deg et større musikalsk spenn, bedre enkeltprestasjoner og en hel skokk med breiale rockelåter som rister deg halvt i filler.

3. Ghost
«Infestissumam»
The Beatles, satan, pomp og prakt. Slikt blir det mye moro av, og svenske Ghosts andreplate er nettopp det. Psykedelisk pop med et hint av Abba-disco og Blue Öyster Cult-prog i en felles ode til Beelzebub.

4. Carcass
«Surgical Steel»
Ofte smaker denne typen comeback mest av gamle ideer og tomme bankkontoer. Ikke her. Lyden og følelsen er i tråd med tittelen, knivskarp og helt i patentert Carcass-ånd.

5. Stein Torleif Bjella
«Heim for å døy»
Bjellas bygdeunivers lever fortsatt i beste velgående, selv om livet til karakterene ikke har blitt særlig lysere. Musikalsk er plata tidvis røffere i anslaget, men det har ikke gått ut over nærheten i låtene. Det er fortsatt melankolsk og tristhumoristisk om hverandre.

6. Uncle Acid & the Deadbeats
«Mind Control»
Stoner doom-trollmannen fra England gjør det igjen. «Mind Controll» er mer tostemt vokal, gyngende Black Sabbath-inspirerte riff og mengder av syrete melodier.

7. Deafheaven
«Sunbather»
My Bloody Valentine i black metal-drakt? Deafheaven leverer en velfungerende fusjon av ekstrem-metal og postrock. Det er intenst, vakkert og suggererende om hverandre.

8. Lars Vaular
«1001 hjem»
Lars Vaular formidler sine historier med en jordnærhet og et språk som få andre gjør etter han. «1001 Hjem» er en samling lekkert produserte snutter fra virkeligheten som gjør deg glad og trist.

9. Kylesa
«Ultraviolet»
Savannah-kvintetten Kylesa har for lengst bevist at de er et av samtidens mest spennende metalband. «Ultraviolet» lager rabalder i sanseapparatet med sin smarte blanding av stoner, psykedelia, prog og metal.

10. Queens of the Stone Age
«...Like Clockwork»
«...Like Clockwork» er ikke veldig umiddelbar, men tross noen uhåndgripelige låter inneholder den noen av bandets beste de siste ti åra, spesielt når tempoet skrus ned.


Mathias Rødahl

[email protected]

1. Disclosure
«Settle»
Fjorårets store klubbhype håndterte mainstream-overgangen på nærmest perfekt måte, og beviste at dansegulvet klarer seg fin-fint uten billig EDM.

2. TGT
«Three Kings»
R&B-veteranene Tank, Ginuwine og Tyrese forente krefter, og overrasket med en av sjangerens mest helstøpte album på mange år. Fantastiske babymakere på rad og rekke.

3. Håkan Hellström
«Det kommer aldrig va över för mig»
Den uslåelige kombinasjonen av Hellström og produsent Björn Olsson slo fast at Göteborgs store sønn likevel ikke var bedre før.

4. Kanye West
«Yeezus»
Det er lett å blande lidenskapen med arroganse og narsissisme, men enten du elsker eller hater ham - ingen burde være i tvil om at Kanye West slapp årets viktigste rapskive.

5. Lars Vaular
«1001 hjem»
Den nybakte pappaen beviste nok en gang at han fortsatt er et hestehode foran resten av rapnorge.

6. R. Kelly
«Black Panties»
Etter tre år med retroinspirert romantikk returnerte grisegutten Robert med samme gode form vi husker fra «Untitled». Skamløst kjønnsfokus fra den alltid like upolitisk korrekte kongen av R&B.

7. Justin Timberlake
«20/20 Experience»
Selv om den yngre superstjerne-navnebroren er i ferd med å hente inn overtaket, åpnet JT 2013 på imponerende måte, og bidro samtidig til et smått overraskende Timbaland-comeback.

8. James Blake
«Overgrown»
Emosjonelle Blake-fans kunne pustet lettet ut i april, da briten fulgte opp sin 2011-debuten med enda et tåredryppende og vakkert deppesoundtrack.

9. Ty Dolla $ign
«Beach House 2»
Taylor Gangs nyeste medlem markerte labeldealen med en rampete miksteip som toppet mesteparten av årets R&B-utgivelser.

10. Pusha T
«My Name is My Name»
Ikke lenge etter at broren No Malice slapp gudfryktige «Hear Ye Him», fulgte Pusha endelig opp med sin etterlengtede og Kanye West-orkestrerte GOOD Music-debut.

Rannveig Falkenberg-Arell
[email protected]

1. Disclosure
«Settle»
Vits så mye du vil om at det har blitt H&M-musikk, men denne plata inneholder ikke én låt som er mindre enn strålende. At det fungerer både på radio og på klubb er ikke noe minus.

2. Haim
«Days Are Gone»
Jammen hadde ikke søstrene Haim mer på lager etter den plettfrie singel-perleraden de startet på i fjor. Fleetwood Mac, Talking Heads og Prince bør være stolte av dette kjærlighetsbarnet.

3. James Blake
«Overgrown»
Ingen grunn til å bekymre seg for at Blake skulle la seg strømlinjeforme av suksessen med debuten. Vakkert, hypnotiserende minimalistisk og akkurat litt vanskelig fra en av 2000-tallets aller største stemmer.

4. Arcade Fire
«Reflektor»
Arcade Fire fortsatte sin svært vellykkede musikalske utvikling med en plate som er avslappet, morsom og variert, og inneholder noen av årets beste låter.

5. Hvitmalt Gjerde
«Hvitmalt Gjerde»
Sjangersjablonger skal man være skeptisk til, men disse purunge bergensguttas omgang med skranglete surf, garasjerock og 60-tallspop er usedvanlig frisk og treffsikker.

6. Volcano Choir
«Repave»
Justin Vernon la Bon Iver på hylla, og flyttet fokuset til Volcano Choir. Det gjorde ingenting.

7. The Strokes
«Comedown Machine»
«Comedown Machine» viser The Strokes i stor låtskriverform, av typen der sangene kryper under huden på deg uten at du merker det før lenge etterpå.

8. Laura Marling
«Once I Was An Eagle»
Marling kanaliserer svunne tiders storheter med stemningsfull folkpop og en musikalsk, vokal og tekstlig modenhet som indikerer langt flere levde år enn hennes 23.

9. Deerhunter
«Monomania»
Herlig sjanglende, skurrete og småpsykedelisk, med en overlegen meloditeft.

10. Andre Bratten
«Be A Man You Ant»
Kjølig avmålt, seigt boblende og elegant utbrodert debut fra det siste tilskuddet til oslodiskoscenen.

 
Øyvind Rønning
[email protected]

1. The Mavericks
«In Time»
Glimrende comeback etter ti lange år - en fest av ei partyplate med fengende country, swing, texmex og blåsere. Aleine verdt turen til årets South By Soutwest i Texas.

2. Jason Isbell
«Southeastern»
Droppet sørstatsrocken i Drive-By Truckers og etablerte seg som en soloartist og singer/songwriter med stadig bedre plater. Fantastisk Oslo-konsert i forrige uke.

3. BigBang
«The Oslo Bowl»
BigBangs mest fullendte og modne album. Uvanlig variert til dem å være, fra mildt og sårt til kraftfullt, fra akustisk til rått og elektrisk.

4. Tedeschi Trucks Band
«Made Up Mind»
Flott konsert under Notodden Blues Festival, og to uker seinere et gnistrende album som overgår debuten. Gitaristene Susan Tedeschi og Derek Trucks er verdens beste mann-og-kone-band.

5. Jonathan Wilson
«Fanfare»
Deilig hippiemusikk! Nostalgisk og tidløs psykedelia/folk/prog/jazz/pop/rock med David Crosby og Graham Nash i koret.

6. Valerie June
«Pushin' Against A Stone»
Organisk, hjemmebrent rootsmusikk kaller hun det sjøl - mer blues og soul enn country. Mektig.

7. Monica Heldal
«Boy From the North»
Imponerende debut fra 22-åring som allerede er en fullendt artist. Pop, blues og folkrock i fin miks - mørkt, men også fengende.

8. Emmylou Harris & Rodney Crowell
«Old Yellow Moon»
Emmylous beste duettpartner siden Gram Parsons. Tar få sjanser her, men du verden så flott de synger sammen!

9. Josh Ritter
«The Beast In Its Tracks»
Skilsmisseplata til singer/songwriter som har «vaket» lenge, og som fortjener et større publikum. Glimrende låtskriver, flott stemme, spennende musikalsk miks.

10. Robert Moses & The Harmony Crusaders
«Self-Developing Country»
Americana, folk, countryblues og indiansk innflytelse, iscenesatt av Oslo-bosatt amerikaner med god Halden-hjelp. Originalt.


Fredrik Wandrup

[email protected]

1. Hilde Hefte
«Short Stories»
Musikalsk novellekunst i praktfulle tolkninger. Enestående arrangementer, der vokalisten går i dialog med alt fra harpe og klokkespill til piano og saksofon.

2. Oliver Rajamani
«Texas Gypsy Fire»
Indisk cowboy krysser prærien i flammende sigøynergevanter. Tandoori western. Sitar og seksløper.

3. Valerie June
«Pushin' Against a Stone»
Memphis-sanger med laidback energi i sin suggererende stemme, countryjazz, en blanding av Nanci Griffith og Nina Simone.

4. King Khan & The Shrines
«Idle No More»
Den selvoppnevnte «keiseren av rhythm'n'blues» med et gnistregn av rockabilly, psykedelia, garasjerock, soul, jazz, blues og pønk. av Elvis Costello anno 1976 møter Ike & Tina Turner.

5. Cheyenne Mize
«Among the Grey»
Intenst og sitrende, hardt og pågående, smygende og melankolsk. Spilt inn i kjellerrommet til en kirke, med en naken, klirrende klang.

6. Phosphorescent
«Muchacho»
Selvlysende country dyppet i et oljefat av boblende elektronika og symfonisk fylde, gnissende fioliner, himmelsk kor, pianoakkorder og meksikanske trompeter.

7. The Civil Wars
«The Civil Wars»
Om Joy Williams og Paul John White er sammen eller om ekteskapet er i full borgerkrig fins det ulike versjoner av. De lager uansett sterk og intens musikk sammen, full av drama og følelser.

8. Steve Earle & The Dukes (& Duchesses)
«The Low Highway»
Etter «Guitar Town» (1986) ble countrymusikken aldri den samme. 27 år seinere holder Earle fortsatt stilen og utgir et av sine fineste album.

9. Aoife O'Donovan
«Fossils»
Årets debutant! Denne sangeren fra Boston har drevet med alt fra country noir til klassisk musikk før hun spavender sitt eget jordsmonn og utløser en fontene av sterke sanger.

10. David Olney
«Predicting the Past»
Årets veteran! Olney er en av disse ukuelige amerikanske trubadurene som aldri gir opp troen på fortellingens kraft og det dynamiske arrangementet.