Dagblad-intervjuet

«Jeg håper TV-seerne har en grense.»

Hva er egentlig din rolle i programmet?

-  Bortsett fra å være en ren programleder, og lede studiobiten, fungerer jeg som støtte for deltakerne når de har det som verst under innspilling. Jeg er vel en slags skulder.

Det første programmet i serien ble sett av 600 000 mennesker, hva gjør akkurat ditt program tiltrekkende?

-  Vi får se mennesker som er glad i hverandre, noe som er det beste vi kan se her i verden. Samtidig viser vi pinlige, morsomme og til tider fryktelige ting. Vi viser utfordringer mange kjenner seg igjen i.

Til Dagbladet i går uttalte du at TV der mennesker bryter sammen og gråter fordi de ikke mestrer en oppgave, er bra TV. Føler du for å utdype dette?

-  Det at man gråter på TV er ikke isolert sett nødvendigvis godt TV. Men når man står overfor oppgaver som er vanskelige å løse, og viser ekte følelser, da er det godt TV. Ekte følelser er bra TV, uansett. Tårer i seg selv er ikke nødvendigvis godt. Hvis det er ekte følelser til stede, vil man som TV-seer lettere forstå og sette seg inn i det som skjer på skjermen. Likevel er det viktig at det ender i gledestårer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen TV-sending uten happy ending?

-  Nei. I «Jeg gjør hva som helst» finner man dem som ikke klarer utfordringen, men likevel føler man med dem. Man ser at personen virkelig har gjort en formidabel innsats, og applauderer den for det. Det kaller jeg en happy ending og oppbyggelig TV.

Helt ærlig, trenger vi mer reality-TV?

-  Nei, vi har mer enn nok. Men hvis du sikter til «Jeg gjør hva som helst», så er ikke det noe realityprogram. Det er et rent studioprogram med reportasjer. Milevis fra «Farmen» og «Big Brother».

Likevel spås TV-program hvor «mannen i gata» spiller hovedrollen, en sikker død. I USA ser man en gjenoppblomstring av såpeserier som f.eks. «Frustrerte fruer», tror du «Ola og Kari»s kjendisdager er talte?

-  Nei. Blir det bare etablerte kjendiser og såpeserier som figurerer på skjermen, blir man som seer til slutt dritt lei. Jeg tror TV, som alt annet, går i faser, men samtidig tror jeg alltid folk syns det bra at ukjente mennesker innehar hovedrollen. Den vanlige mannen er ofte mye mer spennende enn den etablerte superstjernen.

Har grensen for hva som er underholdning, og hva som ikke er det, blitt visket ut?

-  Den er ikke visket ut, men grensen har absolutt blitt flyttet mye de siste åra. Jeg syns det er underlig at vi som TV-seere venner oss til mer og mer. Det er ikke lenge siden vi vemmet oss over «Big Brother», og «Temptation Island». I dag er disse programmene for lengst godtatt, og til og med passé.

Tror du det blir TV-produsentene eller publikum som til slutt sier stopp, og innser at det nå har gått for langt?

-  Hvis det er noen som kan stoppe en utvikling, er det publikum, men foreløpig har ikke folk gjort annet enn å si ja takk.

Tror du publikum i det hele tatt har en grense?

-  Som TV-seer selv håper jeg det. Men jeg er absolutt ikke overbevist. Ansvaret hviler uansett til slutt på selskapene, men det er en litt feig og skummel tanke.

Programmet ditt handler om å stille opp for andre, stiller man i dag generelt for lite opp for sine nærmeste?

-  Det har jeg egentlig ingen forutsetning for å uttale meg om, men jeg er nok ganske overbevist om at familien fortsatt betyr mest. Familien er vel så viktig i dag som før, kanskje til og med enda viktigere. Dette siden man i dag reiser mer og jobber mer, tilværelsen er i det hele tatt tøffere for mange, og da blir familien en deilig trygghet i hverdagen.

Hvor langt er du villig til å gå for dine nærmeste?

-  Jeg gjør hva som helst.

Til og med hoppe i fallskjerm.

-  Ja, til og med det.

GJØR HVA SOM HELST: - Hvis det er noen som kan stoppe en utvikling, er det publikum, sier Frithjof Wilborn, som selv er villig til å gjøre hva som helst for sine nærmeste.