«Dagblad-leder amok på Statsministerens kontor»

Les de tre første kapitlene fra «Klassekamerater».

Klassekamerater
En krisekrim om
kalde skuldre og
varme hender

Alt henger sammen med alt
Gro Harlem Brundtland

# 1
Martine

Martine Aurdal legitimerer seg for vaktene i første etasje, blir
registrert og vinkes videre. Hun går inn til høyre og ut i trappeoppgangen
og trinn for trinn helt opp til 15.etasje. Der tar
hun en pause og retter ryggen før hun rolig spaserer forbi de
altfor store bokstavene på venstre vegg, som advarer om at
her, akkurat her, er STATSMINISTERENS KONTOR.
Hun slipper igjennom den første svingdøra og går bort
til den lille mørkhårete kvinnen bak glassvinduet.
Forværelsesdamen gransker henne nøye.
— Ingen får komme inn, sier hun.
Martine smiler høflig, men overbærende. Hun forstår at
misforståelser kan oppstå.
— Jeg har en avtale med Jens, sier hun.
Det er fortsatt uvant å være på fornavn med statsministeren,
men hun har tross alt fulgt ham tett ganske lenge.
Det er over et halvt år siden Anders Heger kontaktet
henne og spurte om hun kunne tenke seg å skrive Jens
Stoltenbergs biografi på Cappelen Damm. Forleggeren var
svært begeistret for portrettboka hennes om Fremskrittspartiets
leder som kom sommeren 2006 på Kagge Forlag.
Heger mente Martine var som skapt for å komme under
huden på statsministeren.
Forværelsesdamen skjønner at Martine ikke vil gå. Hun
tar hustelefonen og snur ryggen til.
Martine er utålmodig. Det pleier ikke være vanskelig å
slippe inn til statsministeren. Hun ser på klokka. Kvart på
elleve. Hun har ventet i fem minutter. Det får være grenser,
selv om det aldri så mye er dagen før åpningen av Arbeiderpartiets
62. landsmøte.
Er det noen der oppe som prøver å hindre henne i å
snakke med Jens? Kan det være statsministerens mest
brukte buffer, statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen? Han
som alltid er fleksibel og samarbeidsvillig? Eller stabssjefen
for det hele, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen? Som alltid er blid
og imøtekommende?
Forværelsesdamen legger fra seg telefonen og rister på
hodet. Hun trekker på skuldrene og slår beklagende ut
med armene.
— Du kan ikke gå opp, sier hun.
— Men jeg må treffe ham, sier Martine.
— De sier han er opptatt.
— Da ringer jeg ham selv, sier Martine og tar fram iPhonen.
— Vent litt, sier forværelsesdamen og ringer opp igjen til
16.etasje.
Martine ser på ansiktet hennes at hun blir irettesatt. Det
ligner ikke Jens.
— Han kommer ned, sier hun.
Martine hører noen kommer løpende ned trappa innenfor.
Ut snubler Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Han er rød og
sint i ansiktet.
— Statsministeren kan ikke treffe noen nå, sier han.
— Jeg har en avtale, gjentar Martine.
— Han har avlyst alle avtaler, slår stabssjefen fast.
Aggresjonen overrasker henne. Etter at finnmarkingen
tiltrådte på Statsministerens kontor i 2006, har han spilt rollen som taus skygge en meter bak statsministeren. Alltid
med saksdokumenter. Alltid smilende. Alltid veldig viktig.
Alltid synlig stolt over å være statsministerens nærmeste
fortrolige. Men aldri med egne kommentarer til
pressen.
Helt til han måtte rykke ut og bagatellisere samtalene
med DnB NOR-sjef Rune Bjerke, og etterpå forklare hvorfor
han ikke ville offentliggjøre sine egne notater om samtalene.
Selv med sitt beste vegg-til-vegg-smil klarte han
ikke å skjule irritasjonen over at han som stabssjef ved SMK
ikke skulle kunne snakke med hvem som helst når som
helst om hva som helst.
Schjøtten er i usedvanlig slett lune, tenker Martine.
Hun gir seg ikke.
— Kan du ikke la meg bli med opp og gjøre en ny avtale?
— Kommer ikke på tale, freser han. Så snur han seg
rundt og gir tegn til forværelsesdamen om å trykke på
knappen.
— Ikke ring oss, vi ringer deg, sier han. Et utrykk han
har brukt etter skandalen med Rune Bjerke, for å vise at
han har humor og selvironi. Når han sier det til Martine,
er det uten glimt i øyet.
Dette finner hun seg ikke i. Hun har jobbet et halvt år
med en autorisert biografi i samarbeid med statsministeren.
Det eneste som gjenstår nå er å følge Jens på triumfferden
til landsmøtet, der han skal hylles og gjenvelges som ubestridt
hærfører med stigende kurve på meningsmålingene.
Og så prøver den lille selvhøytidelige bøtteknotten å
hindre henne i å gjøre jobben sin!
Like før døra smekker igjen bak Schjøtt-Pedersen, setter
Martine foten i dørsprekken, holder igjen døra, presser den litt opp og smyger seg forbi ham, tar to raske skritt og kaster
seg inn til venstre mot trappa. Stabssjefen er utmanøvrert.
Hun griper rekkverket og drar seg med lange steg opp
til avsatsen i 16.etasje, løper bortover korridoren forbi alle
portrettene av tidligere statsministere og rett fram forbi
sittegruppen der kjente og ukjente ansikter måpende
stirrer på henne.
Hun stopper foran statsministerens skrivebord. På veggen
bak ser hun at noen har hengt opp et av Unni Askelands
malerier av Humphrey Bogart og Ingrid Bergman i
scenen fra Casablanca-filmen.
Statsministerstolen er tom.
Martine hører Schjøtt-Pedersen snuble bak seg. Han velter
over ende politisk rådgiver Mina Gerhardsen, så sakspapirene
hennes slynges opp i lufta.
Martine fortsetter med raske skritt ut til venstre og inn
i det store møterommet, der hun avbryter tre menn i en
alvorlig samtale. Det er statssekretær Jan-Erik Larsen og
to kraftige herrer med hvite ledninger fra øret og ned i
skjortekravene. Hun ser seg rundt. Ingen Jens der heller.
Schjøtt-Pedersen kommer pesende etter henne. Selv har
hun ingen pusteproblemer. Treningen og oppkjøringen til
maratondebuten i New York i november og skiturene i
vinter har fått henne i skikkelig god form.
— Hvor er han?
Hun nesten roper ut spørsmålet.
Statssekretærer og sikkerhetsfolk nærmer seg fra alle
kanter. Ingen av dem svarer henne. Jens har flere å holde
styr på enn en gjennomsnittlig ungdomsskolelærer, tenker
hun.
— Jeg får ringe ham, da, sier hun halvhøyt, i et forsøk på
å virke forretningsmessig. Hun taster det hemmelige nummeret
Jens har gitt henne.
— Det går ikke, sier Schjøtt-Pedersen.
— Hvorfor ikke? sier Martine med iPhonen til øret.
— Han svarer ikke, sier stabssjefen.
— Nei, han gjør visst ikke det, konstaterer Martine forbauset
og legger iPhonen tilbake i etuiet. Hun fortsetter offensiven.
— Jeg skal følge ham tett alle dagene frem mot landsmøtet.
Er han ikke på partikontoret heller?
Schjøtt-Pedersen rister på hodet.
— I statsministerboligen?
Schjøtt-Pedersen rister fortsatt.
Nå ser hun at han er sliten. Mye mer utkjørt enn han
kan ha blitt bare av å løpe etter henne opp trappa. Han
gjemmer ansiktet i hendene før han bøyer hodet og bryter
sammen i krampegråt.
Slik har hun aldri trodd hun skulle få oppleve Karl Eirik
Schjøtt-Pedersen. Statssekretær Hilde Singsaas kommer
bort og holder rundt ham.
Jan-Erik Larsen tar Martine i armen og leder henne bort
til det innerste vinduet. Hun lurer på om Larsen har overtatt
Jens Stoltenbergs maniske trang til å vise alle besøkende
utsikten fra makttårnet sitt, men det er ikke det
Larsen vil.
Han bøyer seg ned og hvisker fortrolig i øret hennes.
— Vi vet ikke hvor han er.

#2
Bob

Martine ringer Anne Aasheim straks hun er ute av Regjeringsbygget.
— Jeg har en kjempesak, sier hun.
Mer vil hun ikke røpe. Hun vil se sjefredaktørens ansikt
når hun forteller det. Aasheim har ikke smilt siden hun fikk
redaktørstillingen sommeren 2006. Siden da har opplagstallene
stupt som børskurvene i oktober 2008.
Nå skal det bli forandring, tenker Martine. Hun har
med seg en historisk begivenhet, en politisk sensasjon, en
Dagbladet-klassiker som kan trykkes om igjen og om
igjen i forbindelse med alle fremtidige markeringer av Dagbladets
historie. Endelig skal Dagbladet ha en nyhet på forsida
igjen.
Men det haster. Konkurrentene er mange, og rykter løper
fort. Det gjør Martine også. Langs Grubbegata, ned og over
Møllergata, ned til Torggata, med Youngstorget til venstre
med Arbeiderpartiets hovedkvarter. Hun ser for seg panikken
i toppetasjen. Martin Kolberg går sikkert rundt og river
av seg det lille håret han har.
Hun skimter Folkets Hus på den andre siden av Youngstorget.
De heiser flaggene utenfor inngangen. Landsmøteforberedelsene
er i gang. I morgen kommer delegatene. De
skulle bare visst. Snart sitter de med hver sin utgave av Dagbladet
Lørdag med Jens søkk borte over hele forsida.
Martine løper fortere. Det er nesten som å løpe maraton
igjen. Over Stortorvet, og ned mot Skippergata i retning
Dagbladets nye lokaler i det gamle havnelageret ved Børsen.
Hun rister oppgitt på hodet. Hvordan kunne dette skje?
Jens Stoltenberg har et haleheng av statssekretærer, politiske
rådgivere og sikkerhetsfolk rundt seg hele døgnet, og så blir
han plutselig borte. Kan han ha blitt overrumplet, fanget og
bortført uten at noen har lagt merke til det?
Nei, det kan ikke være mulig. Det skal ikke være mulig.
Kanskje han bare er lei av landsmøtemaset? Har behov for
å være litt alene. Gjøre noe på egen hånd? Finne på noe sprøtt?
Kanskje han rett og slett har mistet hukommelsen i sitt
femtiende år, og ikke vet hvor han er? Nei, sånt skjer bare i
romaner og på film.
Konsekvensene er uansett dramatiske. Ikke minst for
arbeidet hennes med biografien om Jens. Den kan ikke fullføres
uten ham. Og så nå som han endelig er blitt åpen og
entusiastisk.
I utgangspunktet var han avvisende til hele prosjektet.
Mens finanskrisen var i startfasen, hørte de ikke noe fra ham
i det hele tatt. Da de økonomiske problemene økte i styrke
og omfang på nyåret, ga forlaget derfor helt opp å få ham til
å samarbeide.
Etter å ha levert fra seg den store krisepakken i januar
tok Jens uventet kontakt og meldte at han hadde ombestemt
seg. Han var blitt fristet av forlagets forsikring om at han i
en autorisert biografi ville få mulighet til å korrigere feil og
misforståelser under hele prosessen.
Det fikk han aldri anledning til da politisk kommentator
i VG, Elisabeth Skarsbø Moen, allerede i 2002 prøvde seg på
en biografi på Gyldendal om sin gamle venn fra AUF-tiden.
Martines hensikt var å avlive mytene og komme bak masken
og finne den virkelige Jens, den ekte Jens, den Jens
ingen andre har sett.
Hun ville lage en biografi fra en feministisk synsvinkel,
men samtidig lage en levende reportasje og følge ham tett,
slik hun fulgte Siv Jensen i boka Siv — et portrett av en formann.
Da de økonomiske problemene ble større utover vinteren,
forsto både Martine og forlaget at det ville bli en enda bedre
bok hvis de i større grad la vekt på og prøvde å forklare statsministerens
utvikling som leder i en krisetid.
Våren 2009 var det mange som ga Jens æren for at den
økonomiske krisen ikke ble verre for Norge. De fleste mente
det var hans fortjeneste at det ble iverksatt tiltak som hindret
at Norge måtte dele skjebne med resten av Europa.
Mediekommentarer og kommunikasjonseksperter overgikk
hverandre i positiv omtale av statsministeren. Jens er
rett mann til rett tid på rett sted fra rett parti, skrev Dagsavisens
politiske redaktør Arne Strand.
Også politiske motstandere måtte motvillig innrømme
at Jens Stoltenberg viste imponerende lederegenskaper når
det var mest nødvendig.
Alt dette skulle Martine dokumentere i biografien. Hun
hadde planlagt det meste. Også hva hun skulle velge som
titler på kapitlene.
Det hadde lenge vært en trend blant forfattere å bruke
pop- og rocketitler som kapitteloverskrifter. Først ute var
Lars Saabye Christensen som brukte Beatles-titler i boka
Beatles, naturlig nok, og i oppfølgerne Bly og Bisettelsen.
Mest inspirert ble hun av forfatteren Anonyms bruk av
henholdsvis The Rolling Stones og Bob Dylan i romanene
Kongepudler og Kindereggeffekten.
Selv ville hun bruke ABBA. Den svenske gruppa hadde
en verdensomspennende renessanse høsten 2008 som bare
tiltok våren 2009, med musikal, film og nyutgivelser av
sangene. Martine ble ABBA-frelst da hun møtte blant det
utvalgte premierepublikumet ved den norske versjonen av
musikalen Mamma Mia i de gamle operalokalene i Folketeateret
19. mars.
Det var en fantastisk forestilling med en strålende musikalsk
premierefest etterpå. Et ekstra poeng med å bruke
ABBA i biografien var at Jens også var like begeistret for
musikken og musikalen som Martine. Han representerte
regjeringen på musikalpremieren.
Martine hadde for lengst bestemt seg for at kapitlet om
Jens sine siste forberedelser til valget skulle hete The Winner
Takes It All. Slik det ser ut nå syns hun det er mer naturlig
å kalle det S.O.S.
Endelig er hun framme i det gamle Havnelageret fra
1916. Hun kan skimte Anne Aasheim og politisk redaktør
Marie Simonsen i vinduet langt der oppe. Hun fryder seg
ved tanken på nyheten hun skal gi dem.
Før hun går inn, ringer hun Arbeiderpartiets sekretær
Martin Kolberg for å få en aller siste bekreftelse.
— Er det riktig at Jens Stoltenberg er forsvunnet?
Svaret fra Kolberg er krystallklart.
— Dette stiller jeg meg helt uforstående til, sier han.
— Jeg vil på det sterkeste ta avstand fra en slik påstand. Det
er uhyrlig, det er sjofelt, og det er usant.

# 3
Marie

Martine løper ut av heisen og styrter inn til Dagbladets ansvarlige
redaktør, som venter spent sammen med politisk
redaktør Marie Simonsen. Det ser ut som de gleder seg like
mye som da de skulle konkurrere med Thomas og Harald
i Senkveld på TV2 om hvem som er best til å kjøre bil med
promillebriller.
De to redaktørene vet hvor Martine har vært, og hvem
hun skulle snakke med. Biografioppdraget er godkjent i
redaksjonen, og Martine har holdt dem løpende orientert
om hvordan det går med skrivingen.
Dagbladet har som redaksjonell linje at viktige nyheter
fra alle nye biografier skal omtales på avisas forside. Biografien
om Jens Stoltenberg er intet unntak.
— Nyheter om Jens Stoltenberg vil alltid styrke både nyhetsprofilen,
kvinneprofilen og kulturprofilen, har Anne
Aasheim slått fast.
Martine tror forsvinningen til Jens kan innlede en ny
æra i Dagbladet. Oppfølgingen av saken kan forhåpentligvis
pågå i måneder og rette opp avisas økonomi. Kanskje
kan saken til og med utsette papirutgavens skjebne som
gratisbilag inne i reklamebrosjyrer. Og viktigst av alt: I
denne saken kan ingen stille spørsmål om avisas troverdighet.
Dagbladet har aldri hatt sikrere kilde.
Hun setter seg foran dem og vinker ivrig at de skal
komme nærmere. Hun ser seg mistenksomt rundt og bøyer
seg fram. Det er fortrolige opplysninger hun skal gi.
— Jens er blitt borte, sier hun.
— Borte? spør Marie og rynker pannen. Anne er like
skeptisk.
— Han er sporløst forsvunnet. Det er full panikk på
SMK. De aner ikke hvor han er.
— Ikke tull med sånt, sier den ansvarlige redaktøren.
— Jens gjør mye rart, men han blir ikke borte dagen før
landsmøtet, sier den politiske redaktøren.
Martine hever stemmen.
— Det er sant, sier hun. — Jeg har det fra Jan-Erik Larsen.
— Det er ikke første gang Larsen prøver å være morsom,
sier Aasheim.
Marie Simonsen ler.
— Før Jens utviklet seg til den lederen han er i dag, skrev
jeg hundrevis av kommentarer om hvor fraværende og fjern
han var. Og hvordan han unnlot å stille opp i den politiske
debatten. Jeg trodde aldri at jeg skulle få rett i mine spådommer.
Det har du stort sett aldri fått heller, tenker Martine.
Hun syns Marie Simonsen bør bruke morsomhetene i sin
lørdagsspalte Pressens farlige utvalg.
— Jeg er sikker på at vi har det eksklusivt, sier Martine.
Anne Aasheim retter seg opp. Hun har nettopp hørt sitt
favorittord.
— Hvordan vet du det?
— Larsen ba meg love å ikke skrive om det.
— Jeg skjønner ikke, tilstår Anne.
Marie rister oppgitt på hodet. — Han vet godt at en journalist plikter å formidle ny -
heter uansett hvordan hun får kjenneskap til dem, og at
løfter om taushet må vike hvis nyheten har allmenn interesse
og er stor nok, sier hun.
— Hvorfor fortalte Larsen til deg at Jens er borte hvis
han ikke vil at du skal skrive om det? spør Aasheim.
— Fordi overvåkningskameraene filmet meg da jeg var
på Statsministeren kontor, glipper det ut av Martine. Anne
og Marie stirrer. Martine skjønner at hun må gi dem resten.
— Jeg tvang meg inn og dyttet Schjøtt-Pedersen over
ende.
— Du gjorde hva?
Martine bagatelliserer.
— Han slo seg ikke så veldig, men Larsen nevnte muligheten
av å vise opptaket til VG, sier hun.
Anne Aasheim skjønner straks at de er garantert en VGforside
hvis dette kommer ut. Hun sukker tungt.
— Hyggelig for VG, sier hun. — Avdelingsleder i Dagbladet
bryter seg inn i Regjeringsbygget og slår ned stabssjefen, mumler
hun halvhøyt.
Marie prøver å muntre henne opp.
— Kanskje Dagblad-leder amok på Statsministerens kontor, er
bedre, sier hun. — Eller bare Martine (30) amok på SMK ?
Anne ser enda tristere ut. Marie elsker å erte henne med
oppslaget som utløste den langvarige rettsstriden mellom
Dagbladet og Øystein Stray Spetalen.
— Larsen vil aldri gi det opptaket til VG, sier Martine.
— Det vil bare understreke hvor dårlig sikkerheten er hos
dem. Dere kan dessuten ha fått tips fra andre enn meg. Jeg
er jo offisielt ikke i jobb her mens jeg skriver boka.
— Vi kan ikke ta sjansen, mener Anne. — Kanskje Larsen legger en felle for oss, for så å le seg i hjel når Jens dukker
opp på landsmøtet.
Martine synes redaktøren er blitt overdrevent forsiktig etter
flausen med Spetalen. Hun blander seg inn i den ene kontroversielle
saken etter den andre og sjekker dem i stykker.
Journalistene i avisen mener redaktørens krampaktige
kontrollbehov henger sammen med at Morgenbladet i sin
morokåring av Norges minst mektige i januar plasserte
henne på førsteplass og kalte henne en avmektig leder av
avmaktens avis.
Martine mener Dagbladet må tørre å ta sjanser og åpent
innrømme tabber om nødvendig. Hun er enig med redaktør
Helge Øgrim i fagbladet Journalisten, som tidligere var
reportasjeleder og redaksjonssjef i dagbladet.no. Han syns
Dagbladet skal være rølpete, radikal, utfordrende, frekk,
småpornografisk, blasfemisk og hipp. Lett for han å si som,
bortsett fra hipp, er akkurat sånn sjæl, pleier Anne å si.
Anne vil at Dagbladet skal skrive mer om hvordan folk
velger å leve livene sine enkelt og sparsommelig under den
økonomiske krisen.
Etter hvert har ekteparet Stein Erik Hagen og Mille-
Marie Treschow blitt de fremste talspersonene for lavere
forbruk og et sunnere og enklere liv. Stein Erik Hagens
rolle som nøysomhetsforbilde ble befestet da han fortalte
om sitt nye slanke liv i VG rett før nyttårsaften. Der anbefalte
han alle å skaffe seg gåmaskin og infrarød badstue og
spise fiskeoljepiller fra Orkla.
Derfor var Anne kjempeglad da ekteparet ville stille opp
og reklamere for det nye hotellet sitt Farris Bad i Dagbladet
søndag før åpningen i mars.
— Denne kom nettopp, sier en journalist som titter inn
til dem. Han gir Anne Aasheim en pressemelding. Hun
skummer den. Sjefredaktøren smiler og legger den på
bordet.
— Saken er oppklart, sier hun.
Marie og Martine bøyer seg over bordet og leser. Martine
skjønner at hun har undervurdert Kolberg. Hun
trodde ikke han ville rekke å sette i gang en dekkoperasjon
så fort. Hun tror likevel Martin Kolberg har gått for langt
når han har konstruert en så spinnvill historie. I pressemeldingen
skriver han:
«Det er en stor glede og ære for Arbeiderpartiet at partiets
leder, Jens Stoltenberg, har akseptert et hasteoppdrag
for FN som fredsmegler. Det vil ikke bli offentliggjort hvor
og når disse fredsforhandlingene er. Heller ikke hvor lenge
de vil vare. Oppdraget betyr ingen forandringer for Jens
Stoltenbergs tillitsverv i partiet og regjeringen. På kort sikt
vil noen av oppgavene hans bli overtatt av andre. På grunn
av FN-oppdraget vil det ikke være mulig for Jens Stoltenberg
å være til stede på partiets landsmøte.«
— Nå er Martin Kolberg desperat, sier Martine.

Gjengitt med tillatelse fra Kagge Forlag.