ELEFANTKLOKSKAP: 'Eg seier ikkje bestemora mi var ein elefant, / men klok som ein var ho — gløymde aldri / ein fødselsdag eller ei kakeoppskrift', skriver Erkepoeten i sitt finaledikt. Bildet er hentet fra en reisereportasje og viser kanadiske Sarah Ashley (20) i snabelen. Foto: Marianne Tessem
ELEFANTKLOKSKAP: 'Eg seier ikkje bestemora mi var ein elefant, / men klok som ein var ho — gløymde aldri / ein fødselsdag eller ei kakeoppskrift', skriver Erkepoeten i sitt finaledikt. Bildet er hentet fra en reisereportasje og viser kanadiske Sarah Ashley (20) i snabelen. Foto: Marianne TessemVis mer

Dagblad-poetenes beste oktoberdikt

Høyhus, elefanter og katastrofe: God lesning!

Fra Dagbladets diktfora Diktkammeret og Skolekammeret har juryen valgt ut elleve finaledikt fra oktober. Under presenterer vi først Diktkammeret — der det siste diktet må være rekordlangt i Dagbladets diktfinalesammenheng! — dernest de seks kandidatene fra Skolekammeret.

Poetene som ikke har fått e-post, send tittel og navn til diktkammeret [AT] gmail.com.

Vi kommer tilbake til hvem fra hvert diktforum som har gått hen og blitt månedens poet, og ønsker i mellomtida god lesning, og god helg! Psst, Dikt- og Skolekammeret er åpne hver dag, hele døgnet. Twentyfour seven, som det ikke heter på godt norsk. Skriv på!

Å lufte vettet

Vi har kranglet og jeg løper
langs Våttåberget

Mellom de djupe traktorsporene
med hundekjeks og gras til skrittet
under skogsveiens portal
av bjørk og or og bøyde mosenakker

blir lyset silt i grønt
og jeg tror på alle eventyr med skog
Jeg leter etter en glenne i deg
å slå meg ned på

TrondL

Eg seier ikkje bestemora mi var ein elefant

Alle gamle elefantar døyr av svolt, las eg
det gjorde bestemora mi òg
Etter åtti år ville ho ikkje eta meir

Eg seier ikkje bestemora mi var ein elefant,
men klok som ein var ho — gløymde aldri
ein fødselsdag eller ei kakeoppskrift

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med lukka duvande i forklekanten smilte ho
så alle kunne sjå ho kom frå ei tid der jentene
ikkje fekk regulert dei utstikkande framtennene sine

Erkepoeten

Marseille

Samtaler i Marseille
etter treningen, jeg snubler,
stirrer sort
Stirrer gjennom ørsmå år i kjøttet

Sæden din er gjemt i ei oppbrukt hule
Om fire uker finner jeg
ut om du er steril
Tiden har kanter

Jeg lever ukritisk
og lukter på fremmede
og graver dem ned i jord
som roper på hud

carol11

Gjenlagt i søvn

Jeg går gjennom de gamle
klærne dine. Lukten din henger
fortsatt igjen i dem

Om natten kommer de ut av
skapet og leter etter kroppen din
De vet ikke du forlengst har

forlatt alt som ligger lagret her.
Denne søvnen er så lang når du ikke
kan vekke meg opp fra den

HØYHUSFORVIRRING: I englenaivs finaledikt unnskylder jeg-personen seg til et du, med følgende ord: 'jeg hadde så god fart / mot liksom-klippene, / trodde du var en av dem. / så ikke at du var en høyblokk'. Bildet viser en kakofoni av Manhattans eldre og nyere høyhus nær Wall Street i New York. Foto: MARIA BØRJA
HØYHUSFORVIRRING: I englenaivs finaledikt unnskylder jeg-personen seg til et du, med følgende ord: 'jeg hadde så god fart / mot liksom-klippene, / trodde du var en av dem. / så ikke at du var en høyblokk'. Bildet viser en kakofoni av Manhattans eldre og nyere høyhus nær Wall Street i New York. Foto: MARIA BØRJA Vis mer

Stein-Roger Olsen

Katastrofemaleren

Det er en hang til uforstyrrelighet i verden, en ustoppelig higen etter alt som ikke svir, ikke skaker opp, skyve ubehagene under teppet, rotte seg sammen mot sjelens krigshissere, pynte på ripene, det vansirede og det vanskapte, de virkelige historiene, holde tilbake, fryse ut, ironisere vekk, kaste det autentiske på dynga, der det bare kan plage de bortskjemte måkedjevlene

Det er en hang til tilbedelse av tafattheten, skyggedanserne uten øyeblikk av valfart i blikket, de tannløse kloningene, de bestikkelige rebellene, stridshøvdingen uten stridsøks, ørnene uten klør, de broddløse kujonene som har inntatt undergrunnlandets hitlister uten hits, de sanghatende trubadurene som har okkupert sangens tårn med påsketursvada og charterreisepoesi.

Det er en hang til nesegrus bedøvet beundring av pionerene for det bragdløse, vandrerne uten utferdstrang, klikklederne som får orgasme av smattingen på spyttet i egen munnhule, en hang til å kanonisere balansekunstnerne, regnbueskeptikerne og nøkternhetsapostlene, en hang til overbeskyttelse av hjertene så ingen dører slås inn, usynliggjøre seg selv i overbefolkningen og glemme at vi alle en dag skal drysse motstandsløst av denne alle muligheters klode som flass!

Det er en hang til avveininger for og mot all virkelig bevegelse, når stillstandens fanebærere sitter på alle sider av det åttekantede folkebordet, og ingen skjønner at det er på høy tid med kunstig åndedrett til vulkanene, de rabiate og kompromissløse, de som ikke legger fingrene imellom, som sparker skapene inn i hjørnene de hører hjemme i, slår med slegge mot glansbildemumrikene, syttendemaikomitenymformanene og glansbildemumrikene, de som rykker møkkagresset opp med hele den stinkende roten, og roper JA, endelig foregår det noe her, endelig er det ikke bare korsang, bønneromsmaterie og blålilla akvariefisker!

Det er en hang til å sperre jordskjelvene inne bak regelbundne gitre, beslaglegge så mange våpen fra livsarsenalet at ingenting smeller lenger, sølvpussegnikke så mye på etthvert hakk, enhver pigg, enhver buldring, alt uhyrlig vakkert, at bare den fargefattigste skjønnheten overlever, at ingen grenser sprenges, fordi Den Høyeste Kunst er begrensningenes, fordi eneste godtatte tøylesløshet er den tøylede, og eneste visdom som går hjem,
ligner lammende på alt vi har hørt før.

Men nå har tiden kommet! Nå skal pjattet vekk, liksomvismennenes opphopede tyvegods, nevrosekonenes kvasiterapeutiske piping, de uekte elefantmennene, overforenklingsnymfomanibevegelsene, de med innbilte hull i hjerteposen, antijudaskampanjelederne, de falske poesirullestolbrukerne, og de kjempebjørnekjeksaktige lavmålssjikanedyrkere, vekk med hele bunten!

Poetiske rugemødre med solreflekterende sørgebånd i pannen! Døgnville nattsvermere! Ingen håp skal dere forsvinne! Horisontspeidere og syersker med regnbuesting brodert langs fødselssmertenes bue! Ingen drømmer skal dere gi opp! Nå skal det virkelige raset rase, i en eneste total virvelvind over all tomhet, all dumskap, alt kujoneriet, alt det tertefine, syklubbterroristene, lørdagsgodtskjørtejegerne, hele den forbannede monomane inngrodde motvilje mot etthvert autentisk flammearr, enhver brennende lidelse, all florerende springknivsjalusi, som i så lang tid, er forsøkt skjult, overdøvet, radert ut, forminsket, overskygget, sminket vekk.

Nå skal rottweilerne fra ville helvete befris fra dyrebutikkburene, nå skal enhver frådende edder og galle få sine dyrbare sekunder i friheten, for jeg er så inni ryggmargen lei av at ingen kommer med skrikene sine, og skriker dem ferdig, at ingen lenger kommer med alle sin hudløse fortvilelse og lemper den ut, og sier: tål mer enn overflatepynten og liksomnedturene, krusningene og småknuffingen, omfavne livet i all sin demoniske velde!

Og jeg sier dere, fordi ingen andre tar seg bryet, fordi ingen andre tar sjansen på å tape alt i småtingsbataljen de er hjernevasket til evig deltagelse i, at tiden er moden, at alt er klart for å rykke planetene ut av sine søvnige baner, rive rutinene ut av rutinehåndbøkene, fjerne bruksanvisningene og skikk og bruk manualene, bulke flatheten, utradere det gnistløse, gi de defekte kulturgranatene tilbake sine hellige splinter og fyre av, slå det ultimate slaget for erkjennelsen av krokene de rosa skyene henger i, piggtrådgjerdet rundt alt eksplosivt, erkjennelsen av at ingen følelse er for voldsom til å fortjene artikulering, ingen slange for giftig til å kunne ha helbredende virkning, at sinnets totale opprør tilhører verdens beskyttelsesverdige skatter!

La oss bryte ut av kvelningsfornemmelseskatakombene! Sparke språkets akse ut av stilling, sprenge det blå fjellet av tvil og duellere med mysteriene! Frihetsdyrkere og diktskrivere! Jeg er kommet for å slynge dette ut, for at ingen skal glemme, som den hastige skyggen fra noe ubegripelig som passerer dere i regnet, og frysningene etterpå, som katastrofemaleren fra helvete i dyp konsentrasjon over det uoverkommelige, er jeg her for å etterlate et dyrbart mørke i en krøllete notisbok et eller annet sted der søppel ikke fraktes, er jeg her for å risse inn det nye klarsynet, de uhørte salvene som gjør den apatiske utålmodig, den utspilte, utvalgt til en hovedrolle, de parkerte visjonære til de nye fanebærerne, er jeg
her for å sikre at nettene er intakte,

med den sultne tåka og de bristeferdige mysteriene, som en lovpriser av det tapte gangsynet, ildtungene, alarmene og sirenene, skjærsilden, asken og knokkelstøvet, alle hverdagers iboende apokalypse, alle livets kriger, silkehanskene og spikermatten, de indre eksilene og pinebenkene, honningfellene og revesaksa, jeg er her med negativene og ulvehylet, kampen mot forstillelsen og hammeren mot det utspjåkede, for at de glorete plastikkdrømmene skal degenere seg selv, er jeg her, med røkelse, salmesang og offervilje,

for å saluttere dere, når den store omfavnelsen av skyggene har begynt, for å spre det altfor lenge usagte, telle dere ned til en ny start, skape all den uro som må til for å fullbyrde demringen, og gi dere akkurat nok tid til å vinne ny dybde, før jeg, til slutt, mens dere igjen gjør som dere selv vil, forsvinner, som et sirkus hengende i tåka, som en svoveleksplosjon,

som noe du aldri vil glemme at du har lest, fordi det henger igjen i hodet som et hvilket som helst herk, akkurat som stillheten, som sorg, ditt aller vakreste nederlag, en kjærkommen veibeskrivelse til en utkant i hodet ditt, som natten, før den tar en pause i ansiktet ditt, og en hilsen fra han som til slutt lukker døren stille og forlater deg som ingen Gud, etter å ha sluppet sine villdyr løs, og aldri senere skal komme tilbake for å temme dem, for de er som de er, som dette.

K

Fra Skolekammeret har juryen valgt seg følgende finalister:

intra muros

lave øyne
jeg ikke rakk å kjenne

at denne dagen
er så lang
og jeg
så kort

det skulle vært over
det skulle vært over

og arrene er
punktskrift
over armen

ingvild


Fangenummer 34.0

Ingen øyne 
for kompleksiteten av et menneske
Ett tall, en bås

Bruk diffuse metaforer 
som om dere skulle 
vært poeter

Alltid vit best
uansett
hvilke øyne dere ser med

Dop meg ned så dere slipper 
å høre

alt

er ingenting
jeg er alt

Luminea

Sannheten om natt:

Hver natt kikker jeg opp
på høyhusa
og lar historiene bak
vindusglassa
trenge inn
i meg som
blå pust

rullgardin

 
Løpet

Du løper
Kommer deg over
ethvert hinder
Ingen andre motstandere
men du taper
Slått av deg selv

auduzky



Det er eg som veit kven du er

Du skal vera sånn
for du skal ikkje vera slik
eg gjev fullstendig faen 
om du endar opp som lik

Menneske er ikkje folk
men DNA og pass
ikkje ver miskunnsam,
ver kynisk og ver kvass

Tal og kromosom, dei 
seier meir enn hud og hår
kvar du sto er mykje meir
reelt enn kvar du står

Daniel Bolstad Fløde


duebrev

unnskyld,
jeg så feil.

det var ikke meningen å såre deg. 

jeg hadde så god fart 
mot liksom-klippene, 
trodde du var en av dem.
så ikke at du var en høyblokk

unnskyld.
jeg så feil.

englenaiv
     

   
Diktene vil trykkes i Dagbladets papirutgave i løpet av de kommende ukene (med forbehold om lengde).

Juryen består av Kristian Rishøi, diktlærer i Skolekammeret, Helge Torvund, diktlærer i Diktkammeret, og Maria Børja.