Dagblad-sykdommer

Bibelen påstår at kunnskap øker vår smerte. Det kommer an på dosen, sier vitenskapen. Tabloidavisene har nå i lengre tid gitt sine lesere overdose helsestoff. De slår på krigstrommer hver dag om de 70 000 dødsrisikoene livet består av.

Molière skrev om Den innbilt syke. Dagbladet lever godt for tiden av å skremme oss innbilt friske. Jeg velger Dagbladet som eksempel, ikke fordi Dagbladet er alene, men fordi Dagbladet er verst hva gjelder medisinsk skrekk-og-gru-journalistikk.

La meg gjengi noen grøssere fra mitt lille skrekkabinett av overskrifter:

  • «Kirkeklokkene gir larmskader av hørselen.»
  • «Her får du kreft. Nye tall viser hvor det er farlig å bo.» (Illustrert med norgeskart med kirkegårdskors over kommuner med høyere kreftforekomst enn gjennomsnittet.)
  • «Den smittefarlige maten. 33 nordmenn døde på sju år.»
  • «Infarkt av kokekaffe.»
  • «Nye vaksiner kan skape dødsvirus.»
  • «Drikkevannet kan gi kreft.»
  • «De gassfylte joggeskoene dine kan ta fyr uten forvarsel.»
  • «Giftalarm i barnerommet. Bamsefar er ofte impregnert med flammehemmende polybromerte definyletere som reduserer immunforsvaret.»
  • «Mange leketøy er farlige for hørselen. Over halvparten av 39 undersøkte leketøy holder et støynivå som kan gi barna dine varige hørselsskader. Kruttlapp-pistolen utgjør den største helsefaren.»

Tja, mon tro det? Jeg tror kanskje Dagbladet er en større helsefare enn kruttlapp-pistolen, selv om de ligner på hverandre.

Enkelte av disse helseskremslene er like tåpelige som overskriften «Dagbla- kan gi deg kreft». En kjemisk analyse av trykksverten i Dagbladet vil høyst sannsynlig vise at den inneholder et eller annet molekyl som kan virke kreftfremkallende. Dette molekylet kan smitte over på tommelfingrene og derfra til kneippbrødskiven når du leser avisen og spiser matpakken. Nesten alt vi omgir oss med, limet på frimerkene, svovelen på fyrstikkeskene, sjampoen, blomstene våre, pizzaen, torskeleveren, juletrepynten, pyjamasen, pusekatten, ja, til og med Dagbladet kan inneholde molekyler som kan skade celler og organer i menneskekroppen. Som regel er det ingenting å bry seg om, fordi stoffene er så lite giftige, eller molekylene så få, eller kontakten med mennesket så sjelden at helsefaren i praksis blir null. Dagbladets trykksverte er altså ikke helsefarlig i kjemisk, men kanskje i kulturell forstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tror den medisinske sjokk-og-gru-journalistikken kan skade folks helse- og sykdomskultur på tre måter.

Noen blir redde. Fargebilder av streptokokker som eter seg inn i menneskekroppen, kreftfremkallende dataskjermer, testikkelkreft av jordbær - slike meldinger leder noen mennesker inn i kronisk sykdomsfrykt. Ikke få har et hypokondert anlegg som kan vokse seg sterkt av Dagbladet. Noen blir så engstelige for alle farene og så opptatt av å kjenne etter, at de kan blir syke av det. Og noen blir så opptatt av å følge de tusen helseråd at resultatet blir tvangsnevrose i stedet for sunnhet:

- vaske penishodet hver dag

- telle fibre i kosten

- styrte frem og redde barnet fra å tygge på en lekeand

- måle radongass i kjelleren.

Mediene kan også skade folks helse ved å gjøre godtfolk immune for helseopplysning. Noen lar seg ikke skremme, men sløve av tabloidens medisinske kriminalføljetong. De tenker som så: Dette er så tåpelig, så urimelig, vi gidder ikke følge med lenger, alt er jo farlig, vi gir pokker. Slik kan de komme til å gi pokker også i den holdbare helseopplysningen.

Endelig kan medienes fokusering på bakteriologiske og kjemiske miljøfarer gi folk en skjev oppfatning av årsakene til helse og sykdom. Sykdom blir gjort til en UFO fra det ytre rom som lander i mennesket og bare kan bekjempes av supermenn i hvitt i et medisinsk-teknologisk stjernekrigsprogram. Personlig ansvar for egen helse og politisk ansvar for befolkningens helse forsvinner i den store ståheien om biologiske og kjemiske risikoer.

Hva kommer det av - at Dagbladet driver med denne medisinske skremselspropagandaen?

Et edelt motiv er muligens satsingen på forbrukerjournalistikk, såkalt du-journalistikk. Dagbladet hjelper deg til å bli en bevisst og informert forvalter av egen økonomi, egen fritid, egen helse. Deler av Dagbladets helsejournalistikk er nyttig. Den er med på å bryte medisinens kunnskapsmonopol. Vi skal ikke mer enn 15- 20 år tilbake for å finne grove eksempler på sensur av medisinsk informasjon her i landet. Felleskatalogen som inneholder opplysninger om legemidlenes virkninger og bivirkninger, var inntil 1984 utilgjengelig for andre enn leger og farmasøyter. Her er et stort behov for opplysning som kan gi folk tilbake råderetten over egen kropp og helse. Men store deler av Dagbladets helsejournalistikk virker mot denne edle hensikt. Tonnasjen av miljøgifter og mikrober skaper frykt, forvirring og ekspertavhengighet.

Dette må Dagbladets designere og strateger vite. Når de likevel lager medisinske mediebomber av det ene atomet etter det andre, kan forklaringen være at de tjener penger på det. Markedsanalysene viser sannsynligvis at medisinske sjokk selger. Jeg-dyrkingen, helsefikseringen og en slags fryd ved skrekk gir kjøpelyst.

En ytterligere årsak til Dagblad-epidemien kan være den enkle at avisen skal bringe nyheter. Og nyheter er sjelden medisinske sannheter. Til det er de for nye. Det tar ofte år å etablere en medisinsk sannhet i betydningen etterprøvd kunnskap som er så sikker at den kan brukes i forebygging eller behandling av sykdom. Det første forskningsfunnet kan være oppsiktsvekkende og løfterikt, men det er skjørt og flyktig.

En siste forklaring på Dagbladets hysteriforme helsestoff er at avisen holder seg med potensielt farlige informanter, nemlig høyspesialiserte forskere. For den som har tilbrakt sitt faglige liv i magesekken i 30 år, blir bakteriene og kreftcellene der av en høyere orden enn for folk og leger flest. Derfor kan supereksperten på magesekkens kjertelepitel med full overbevisning gå ut og forlange at alle 14-åringer i Norge skal testes for Helicobacter pylory med antibiotikabehandling mot samme, for slik å forbygge 50 magekrefttilfeller per år i fremtiden. På lignende måte vil andre forskere lett kunne bli misjonærer for sitt organ, sin risikofaktor, sin screeningteknikk, sitt medikament. De har så mye av sitt faglige selvbilde, sin mening med tilværelsen og sitt renommé knyttet til sin medisinske «darling» at de overdriver markedsføringen av den.

Kanskje Dagbladet burde skaffe seg et panel av kloke allmennpraktikere som kan gi jordledning til forskernes høye meldinger?

Her er sterke kommersielle, teknologiske og profesjonelle krefter som forsøker å påvirke folk i retning av sykdomsfrykt og helseperfeksjonisme. Det er bemerkelsesverdig at mediene, og i særdeleshet Dagbladet, har gjort seg til megafon for disse kreftene. Jeg skulle ønske meg et Dagblad som drev pågående kritisk journalistikk i forhold til den blanding av profitt og profesjonsmakt som nå setter den medisinske dagsorden i Norge. I stedet for å skape avmakt ved å dramatisere minimale miljørisikoer, burde mediene sette lys på hvordan personlige verdivalg, økonomiske krefter og politisk fordeling av levekår virker inn på folks mulighet til helse eller sykdom. Prestasjonskravet, tidspresset, strevet etter ting, fremmedfrykten, mangel på mening, utrygg bosetting i utkantene, forandringstaktene i arbeidslivet, den økende sosiale lagdelingen - slike eksistensielle og politiske forhold har antagelig større betydning for helsen til folk i Norge i år 2000 enn en og annen bequerel, et kugalt prion og en gjenglemt asbestpartikkel.

I stedet for å låne spalter til kommersielle og profesjonelle markedsførere av skrekk og gru, burde Dagbladet merke seg Ingvar Ambjørnsens refleksjon (VG 7. mai 1998): «Vi løper som gale fra sykdom og død, men hele tiden kler pest og oppløsning seg i nye drakter, dukker opp bak nye masker. Hva er det som foregår? Jeg kan ikke forstå annet enn at vi er alvorlig syke, alle sammen. Under den moderne turbokapitalismen har våre egoer svulmet opp til det groteske, vi finner ikke lenger plass nok i vårt eget speilbilde. Og vår egen høyst naturlige død skyves ut og til siden hele tiden, druknes av drømmer om å være evig ung, potent og fast i fisken til vi er godt over hundre. Vi deltar i et friskus-maraton som - paradoksalt nok - dreper oss.»