Dagbladet fra munnen

«Det slår meg nå at man kan få frem den beste pressekritikk indirekte, ved å sitere det redaktører sier selv, direkte fra munnen.»

Det burde vekke oppsikt, men tabloidspråket har gått oss i blodet: Dagbladets kulturredaktør Eva Bratholm tror at det å diskutere pressens ambisjonsnivå i et åpent, liberalt samfunn er å være i krigen.

Arter ytringer seg så sterkt innenfra at voldsomme motangrep er den eneste reaksjonsmåte når noen vil drøfte det frie ord? Redaktøren kaller mine artikler i Aftenposten 4.5. og 14.5. for «et felttog mot norsk kulturjournalistikk». Jeg «hudfletter», «dømmer nord og ned» og «svinger pisken», og det gjør jeg «lettvint og virkelighetsfjernt». Tittelen på helsiden hun bevilger seg i Dagbladet 18.5., er «Refselser i tynn luft».

Dette må være den åpenhet for kritikk som norske avisredaktører påberoper seg. «Vi lytter til den,» skriver Bratholm. Hvilke ord tyr hun til når hun ikke lytter? Det slår meg nå at man kan få frem den beste pressekritikk indirekte, ved å sitere det redaktører sier selv, direkte fra munnen.

Mine kritiske punkter om alvorlige trekk av stillstand og tamhet ved norsk kulturjournalistikk har jeg presentert side om side med like mange konkrete ideer og visjoner til videre utvikling. Ikke fordi norsk kulturjournalistikk er «beyond hope», men fordi det finnes et meget stort forbedringspotensial. Størst i Dagbladet og Aftenposten, som må tåle særlig tung kritikk fordi de er storaviser med veldige ressurser. Mine ti teser er innspill til en presse som saktens er spesiell med sine blandingsaviser. Men balansen mellom det ukritiske/infantiliserende og det krevende/givende er nå altfor sjelden til stede. Og det i et samfunn med et sterkt stigende kompetanse- og utdannelsesnivå. Bare av studenter finnes det 200000. Halvparten av ungdommen er på universitet eller høyskole. Nær en million nordmenn har nå høyere utdannelse. De har avanserte redskaper til å møte en stadig mer ugjennomtrengelig verden. Kulturjournalistikken er ikke på høyde med denne krevende tiden, og undervurderer sine kresne leseres behov. I norske redaksjoner er kompetansenivået i utakt med lesernes. Kan det være én grunn til den urovekkende mangel på tillit folk føler overfor norske journalister, slik målinger har vist i årevis?

I Eva Bratholms øyne er jeg en virkelighetsfjern tidsskriftredaktør som ikke vet hva en avis egentlig er. Femten års medieerfaring holder altså ikke for å ytre seg om norske massemedier - man må sitte i fast stilling i Akersgata. Nei, jeg tror ikke tidsskrift er avis. Jeg viser at det finnes førsteklasses forbilder for en farligere, mer energisk og kritisk kulturjournalistikk f.eks. i mindre medier som hele tiden kjemper for sin eksistens. Jeg har ikke fremhevet tre aviser som «de eneste akseptable», derimot sagt at de representerer sterke mot-tendenser mht. undervurderingen av norske avislesere. Så har jeg kalt Klassekampens kulturreportasjer og serier best i Norden for tiden, hevdet at norske aviser har enormt å lære av Dagens Næringslivs lange, glitrende skrevne og svært grundige person- og strukturkritiske reportasjer i helgene. Og jeg har latt meg imponere av NRK P2s mange førsteklasses programmer. Alt dette er kulturjournalistikk på sitt mest utfordrende.

Det er hakk i plata di, Bratholm. Hver gang noen kritiserer journalistikk, repeterer du ditt poeng om at nå er det en tilbakeskuende elite som nok en gang vil ha sin egen eksklusive avis. Du ufarliggjør ingen med slike påstander, selv ikke i et egalitært land som Norge. Jeg kan vise frem nok av eksempler på allmennaviser i Skandinavia som på sitt beste presenterer en mer kritisk og spenstig kulturjournalistikk både i reportasje og kommentar: Svenska Dagbladet, Dagens Nyheter (tidligere) Weekendavisen, Politiken, Jyllandsposten. De idealer jeg løfter frem er fullt mulige å realisere i eksisterende norske allmennaviser. De beste svenske og danske kultursidene de siste ti år er forbilder for et mer kontinuerlig og pålitelig høytrykk. Det er bare spørsmål om vilje, kompetanse, skrivekunst og refleksjonsevne. (Nå går jeg ut fra at redaksjonene ennå har frihet i forhold til sine eiere.) Norske kulturredaksjoner skyver i stedet leserne foran seg som unnskyldning for den mest uinformerte og platte allroundjournalistikk. Selvsagt sier de ikke det, men se på deres praksis. Undersøkelser viser at det er blitt mer kulturstoff totalt, men mindre av kritikk, kommentar og bakgrunn.

Det vi trenger er to ting: 1) Å styrke mediemangfoldet ved å profesjonalisere og styrke de mindre, meningsbærende riksavisene. Kanskje Stortinget bør øke pressestøtten deres ved å kutte ut støtten til noen overflødige lokalaviser? 2) Å heve ambisjonsnivået for kulturjournalistikken i Dagbladet og Aftenposten kraftig. Små endringer her kan føre til store resultater. Ikke minst kan de bruke større ressurser på å knytte til seg landets skarpeste skribenter som frilansere. Man kan kjøpe inn mange sterke artikler for en journalistlønn på 500000 kroner. Det vil gjøre norske kultursider åpnere og mer verdt å lese både språklig og kunnskapsmessig. Og det kan motvirke den industrialisering og mekanisering av journalistikken som kraftigere lønnsomhetspress fra medieeierne nå kan føre til. Gi oss vår tids fortellinger i artikler som ikke banaliserer virkeligheten, men gjør den fascinerende i all sin kompliserthet. I dette støttes jeg endatil av Dagbladets egen sjefredaktør John Olav Egeland: «Jeg tror ikke det er bra å stryke leserne med hårene, og gi dem det vi tror de liker å lese. Leserne vil ha motstand. Vi vil være Norges radikale stemme.» Veien videre er å bli mer ulik VG, erklærer Dagblad-sjefen. (Klassekampen 20.4.)

Eva Bratholm plasserer meg i noe hun kaller «eliten», påstår at jeg er offer for «gamle myter om pressen», og at jeg «kanskje ikke står så nær populærkulturen». I sitt kjente og ofte siterte manifest «Mellom Donald og Dostojevskij» i Dagbladet 16.10.99 erklærte hun at finkultur og populærkultur er «begreper som i vår tid er gått ut på dato». Skal hun snart slutte å bruke dem selv, da? Hele tiden, senest i Dagsavisen 18.5. i år, benytter hun dem aktivt, samtidig som hun stempler min kritikk som «nostalgisk». Jeg er nok for ung en leser til å skrive noen forfallshistorie, Bratholm. Sannsynligvis har vi langt bedre aviser enn da jeg ble født i 1968. Jeg ser derimot frem mot en kulturjournalistikk som kan bli forbilde for andre redaksjoner, ved å gi oss de opplysende tekstene om vår tid gjennom skarpe, kunnskapsrike og velskrivende skribenter. Det er rart å få innprentet av Bratholm at «vi» må ta «populærkulturen» like seriøst som «finkulturen». For min generasjon har dette alltid vært et meningsløst skille. Utfordringen er å dyrke frem en journalistikk som er tilstrekkelig kritisk og opplyst til å kunne skille godt fra dårlig på alle områder - ikke legge seg flat for de råeste markedskreftene på noe felt, slik Dagbladet i stigende grad gjør. La kulturredaktørene stole mer på sine visjoner og idealer enn på sine endimensjonale markedsanalytikere.

Det er vel dem Bratholm hører på, når hun lytter? Som hun skriver i egen avis 18.5.: «Vårt prosjekt er å være en frodig kulturavis med utgangspunkt i det moderne menneskets kulturforbruk.» Her får vi det i klartekst. Hennes leser er først og fremst en konsument. Kultur er en hvilken som helst vare. Journalistikk er forbrukerveiledning, side om side med det mest spekulative kjendiseri. Den journalistikk jeg insisterer på, ser sine lesere som borgere i et samfunn der frihet ikke er noen selvfølge - i den totalitære markedsliberalismens tid. En journalistikk som ikke tenker ferdig for leseren.

Siden vi diskuterer kulturjournalistikk, fristes jeg til å bruke to norske romantitler for å begripe Eva Bratholms forløp som kulturredaktør i Dagbladet: Hvis programerklæringen høsten 1999 var ment å være begynnelsen på «Det store eventyret», er artikkelen i Dagbladet 18.5.2002 en «Salme ved reisens slutt». Vi skal anstrenge oss for ikke å bli nostalgiske.