Dagbladet må ha motstandere

Dagbladets kulturradikale selvforståelse er vel det nærmeste man kommer Dagbladets «sjel», det som gjør Dagbladet til noe annet enn konkurrentene. Jeg synes avisa ivaretar den i rimelig grad, og kan ikke skjønne hvorfor den ikke skulle kunne bli videreført også i framtida.

Dagbladet 130 år

Sier historiker Øystein Sørensen. Han godtar ikke samtidas smule forvirring i forhold til «radikalisme» og «kultur» som hinder for videre avissjelepleie. Men han påpeker fort et problem: - En kulturradikalisme som skal manifestere seg tydelig, trenger fiender, eller i det minste motstandere. De tradisjonelle fiendene/motstanderne i Dagbladets fiendebilde har vært de politisk konservative, sosialister og marxister. Men først og fremst har fienden vært kulturens mørkemenn, tilhengerne av ulike former for overtro og åndstyranni. Mange slag er vunnet i den åndskampen, og fiendebildet er ikke så synlig i Norge i dag. Men det finnes fortsatt tendenser, og dagens problemer er verre å hanskes med enn de var i gamle dager.

- Hva sikter du til? - På 1930-tallet, selve glansperioden for det kulturradikale Dagbladet, fantes motstanderne innen lavkirkelighet og høykirkelighet, de som ville begrense åndsfriheten og tvinge sine nedarvede, autoritære ideer på andre. I dag er ikke holdninger av den typen så tydelige i den tradisjonelle kristenheten i Norge. Men man kan finne holdningene i andre, små miljøer, spesielt i muslimske innvandrermiljøer. Da oppstår problemet: Hvordan bekjempe slike holdninger uten å bli slått i hartkorn med krefter man ikke ønsker å bli slått i hartkorn med, som for eksempel rasister og fremmedfiendtlige? Dette er et stort dilemma og et fryktelig ømtålig spørsmål, og jeg tror ikke at Dagbladet har noen god og enkel løsning på det i dag. I slike spørsmål er det lettere for en avis å profilere seg på internasjonale saker, for eksempel Rushdie-saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ser du andre og liknende liberale dilemmaer for en avis som Dagbladet? - Ja, for eksempel i forbindelse med den snikende innskrenkingen av ytrings- og åndsfriheten. Der opplever vi for eksempel at heltene i enkeltsaker som angår ytringsfriheten kan være folk som Larry Flynt, en hemningsløst spekulativ amerikansk pornoredaktør som blir frontfigur for ytringsfrihet blant mennesker som for sitt bare liv ikke kan fordra det han ytrer. Vi støter på noe av det samme i Norge når vi ut fra et konsekvent kulturradikalt syn må forsvare de prinsipielle ytringsfrihetsinteressene til for eksempel rasister.

- Eller til folk som har som uttrykt mål å kneble ytringsfriheten? - Det er jo det store liberale dilemma, som vi neppe blir ferdig med noen gang. En annen sak, som Dagbladet i noen grad har vært opptatt av, men der avisas engasjement for min del gjerne kunne ha vært mye sterkere, er Odd Lindbergs. Lindberg må virkelig være en martyr for ytringsfriheten i 90-årenes Norge. Ytringsfrihet kan såre når den benyttes, og vi ser en tendens i Norge og andre land til at ytringsfriheten innskrenkes av hensyn til grupper som man vil beskytte mot skadevirkninger av den. Her ligger det masse prinsipielt stoff som en kulturradikal avis kunne ha engasjert seg mye sterkere i.

- Hva med en sak som kritikken mot den norske velferdsstaten? Hva er en kulturradikal holdning? - Ser du på Dagbladet, har avisa tradisjonelt vært sterkt liberalt orientert i ånds- og ytringsfrihetsspørsmål. Men samtidig har Dagbladet vært tilhenger av sterke økonomiske reguleringer, særlig av hensyn til sosialt sett svake grupper. Det er avisa fortsatt, men også det er et synspunkt som bør profileres sterkere, dersom avisa vil unngå å bli slått i hartkorn med kritikere av selve velferdsstatens politiske grunnlag. Avisas alternativ er å profilere seg med sin egen begrunnede kritikk av velferdsstat-modellen slik den fungerer nå. De fleste vil mene at velferdsstaten har problemer, simpelthen fordi den tenderer mot å bli for dyr. Den har altfor mange kompliserte ordninger som har for mange utilsiktete, kanskje til og med uønskete virkninger. Dels som et resultat av dette er det offentlig fattigdom på enkelte områder, mens noen grupper nyter godt av ordninger som velferdsstatens politiske fedre neppe hadde forutsatt eller ønsket. Sånt bør kunne formuleres i en velferdsstatvennlig, men kritisk holdning.

- Blir det da likevel Dagbladets framtidige rolle i et skiftende samfunn å innta standpunkter basert på fornuft og rasjonalitet fra sak til sak, mer enn å støtte seg på en trygt flytende ideologistrøm? - Tja, jeg tror nå det er viktig å ha noen overordnede, litt høytidelige prinsipper og ideer, til og med verdier- hvis man skal ta det ordet i sin munn nå om dagen - når man skal vurderer enkeltsaker. Og jeg tror at det fortsatt vil gå an å finne slike overordnede ideer i et radikalt ideologisk grunnlag for Dagbladet.

- Hva med den andre siden av Dagblad-schizofrenien, den såkalt tabloide? Vil den bli råere, mer utilslørt kommersiell og mer preget av en fragmentert fjernsyns- og datavirkelighet? - Dagbladets grunnleggende dobbeltholdning har alltid vært der, men det var først på 30-tallet at Dagbladet bevisst rettet seg mot et massemarked og tok i bruk virkemidler som er nødvendige for å nå det. Denne delen av Dagbladet har knapt sprengt grenser, men holdt bra tritt med de allmenne samfunnsnormene. Det har betydd spekulative oppslag, men stort sett trygt innenfor de aksepterte grensene. Det vil antakelig også i fortsettelsen være den beste strategien for at Dagbladet kan eksistere på dagens nivå, sier Øystein Sørensen.