Hjelper ikke: Justisminister Sylvi Listhaugs "monsterjakt" hjelper ingen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Hjelper ikke: Justisminister Sylvi Listhaugs "monsterjakt" hjelper ingen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Listhaug på «monsterjakt»:

Dagbladet mener: Dehumanisering av overgripere hjelper ikke

Hvordan skal barn lære å passe seg for pedofile som framstår som snille og menneskelige voksne, når Sylvi Listhaug sier at overgripere ikke er slike, men monstre?

Meninger

Dagbladets redaktører og lesere kåret politietterforskerne i «Operasjon Dark Room», som står bak arbeidet med Norges største overgrepssak, til årets navn i 2017. Ved bruk av ny teknologi og metode har politiet inntatt sfærer på nett som tidligere har vært ukjent eller utilgjengelig. De om lag 20 etterforskerne som har jobbet med saken siden 2015 har avdekket flere hundre overgrep mot barn. Store nettverk av overgripere er kartlagt og aksjonert mot.

Det er vanskelig å se for seg en verdigere vinner av årets navn enn det. Arbeidet har satt en ny standard for et effektivt arbeid mot kriminelle nettverk. Og den har spredd seg. Gjennom «Operasjon Jupiter» har politiet i Møre og Romsdal siden 2016 har siktet over 80 personer i nye overgrepssaker ifølge TV2. Ni av dem er i eget distrikt. Resten er oversendt andre politidistrikter.

Slik suksess går ikke ubemerket hen hos landets politikere. Justisminister Sylvi Listhaug dro nylig på besøk til «Operasjon Jupiter» for å gi politiet sin støtte. Statsråden hadde ingen lovnader om økte bevilgninger til arbeidet, men støttet politiets prioritering av disse sakene over andre. Når ressursene er knappe, skal overgrepssaker få forrang. Det er et viktig styringssignal fra justisdepartementet. Slik vi ser det er en prioriteringen riktig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et annet signal Listhaug ønsket å sende var ment mer for befolkningen enn forvaltningen. Siden innsettelsen som justisminister har Listhaug gjentatte ganger sagt at «monstrene må tas» – en beskrivelse av overgripere som unektelig gir gjenklang i norske hjem.

Tar vi overgrepenes karakter i betraktning, er det forståelig nok at vi føler det slik. Flere av tilfellene «Dark Room» avdekket omhandler direktesendte overgrep mot barn på nett, der norske menn bestiller og betaler for utføring av voldtekt og tortur. Hvis vi ikke skal kunne trekke fram de sterkeste ordene vi har for å vise avsky mot slike handlinger, når skal vi ellers kunne gjøre det?

Justisdepartementets øverste leder gjør likevel klokt i å la være. Som fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf, påpekte i etterkant av Listhaugs «monsterjakt»: Dehumanisering av kriminelle er en trussel mot en av våre viktigste verdier som rettsstat. Vi skal avdekke og straffeforfølge kriminelle handlinger av all art, men vi skal ikke redusere årsaker eller gjerningsmenn til noe umenneskelig i prosessen.

Videre kan også monstrifisering av overgripere gjøre det vanskeligere for barn å få øye på dem. Hvordan skal de lære å passe seg pedofile som framstår som snille og menneskelige voksne, når de har lært at pedofile ikke er slike, men monstre?

Langt viktigere enn retorikk er likevel det som drukner i kjølvannet av harde utspill. Selv om de fleste vil dele på sinnet og avmakten i møte med grusomme overgrep, er politikernes oppgave å debattere og konstruere systemer som innenfor rettsstatens prinsipper avdekker, tiltaler, straffer og behandler kriminelle.

Ved å rette søkelyset på «monstre», snevrer Listhaug inn rommet for å debattere hvilken virkemiddelbruk vi ønsker å tillate, enten det er i politiet, strafferetten eller kriminalomsorgen. Det gjør debatter om elektronisk overvåkning, behandling og forebygging som fungerer, samt straffens lengde og natur vanskeligere å føre.