VISSTE «MER ENN NOK»: Jens Stoltenberg. Foto: NTB Scanpix
VISSTE «MER ENN NOK»: Jens Stoltenberg. Foto: NTB ScanpixVis mer

Dagbladet mener: Det er de blinde øynene som nå skriver historien

Bombingen av Libya er krigen vi skal glemme.

Meninger

Etterpåklokskap er også en form for klokskap. Selv om det er en treg innsikt med nokså lav status. Helt ubrukelig er likevel viljen til ikke å lære av erfaringene fra kriger og konflikter. Etter mottakelsen av rapporten om den norske krigføringen i Libya i 2011, er det de blinde øynene som nå skriver historien. Evalueringen av Libya (det var ingen gransking) ble ledet av den tidligere utenriksministeren og Høyre-toppen Jan Petersen. I forrige uke fremla han en rapport som på helt sentrale områder «frikjente» regjeringen Stoltenberg.

Riktignok var kunnskapsnivået i regjeringen om situasjonen i Libya svakt, men beslutningen om å sende norske krigsfly var innenfor konstitusjonelle rammer. Selve beslutningsprosessen er i ettertid blitt kritisert for utilbørlig press og en forhastet og mangelfull fremgangsmåte. Etterhvert skjønte regjeringen at krigsoperasjonene ville føre til regimeskifte, et oppdrag som ikke var med i FN-mandatet. Bombingen fortsatte likevel, bl.a. bombet norske fly Gadaffis hovedkvarter i Tripoli. Stoltenberg fastslo i Stortinget at Norge ikke folkerettslig var i krig. Forsvarsdepartementet kom til motsatt konklusjon.

Jens Stoltenberg selv synes ikke å ha lært mye av disse hendelsene. Til Dagbladet og andre medier sier han at regjeringen visste mer enn nok til å fatte de beslutningene som ble gjort. Det er friskt uttalt når Libya under diktatoren Gadaffi var et svært lukket land, at Norge ikke hadde noen egen diplomat i landet og at norsk etterretningstjeneste heller ikke hadde noen spesialkompetanse. Selv den britiske parlamentsrapporten kritiserer Camerons regjering heftig for svært mangelfull informasjon om situasjonen i Libya. Men Stoltenberg visste «mer enn nok». La oss håpe NATOs generalsekretær har et bedre beslutningsgrunnlag neste gang han anbefaler bruk av militære styrker.

Det er ingen tvil om at situasjonen i Libya var kaotisk da FN vedtok en resolusjon som åpnet for å bruke alle nødvendige midler for å beskytte sivile. Situasjonen var preget av en sammenblanding av politiske motiver. For enkelte land ble FN-resolusjonen et skalkeskjul for å knuse et regime som kontrollerte enorme oljerikdommer. Prisen ble høy for folket i Libya. Landet ligger i ruiner og rivaliserende regjeringer og militsgrupper bekjemper hverandre. Krigen som skulle beskytte sivile, har kastet dem ut i fattigdom og livsfare.