Lønnsoppgjøret 2019

Dagbladet mener: Dette er det beste oppgjøret siden 2014

Det finnes imidlertid en god grunn til at begge parter bør holde igjen når de lokale tilleggene skal forhandles fram.

Ble enige: NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Hans-Christian Gabrielsen ble enige tilslutt. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Ble enige: NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Hans-Christian Gabrielsen ble enige tilslutt. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer
Meninger

Femten timer på overtid kom LO og NHO omsider til enighet om årets lønnsoppgjør – det beste oppgjøret, sett med arbeidstakernes øyne, siden 2014. Med en ramme på 3,2 prosent spår sjefanalytiker Erik Bruce i Nordea en reallønnsvekst på om lag en prosent.

Det er et rettferdig oppgjør. Dersom strømprisene ikke blir like uforutsigbare som i fjor, får de aller fleste mer å rutte med i år.

Selv om den ferske NHO-sjefen, Ole Erik Almlid, trolig ønsket seg lønnsvekst på under tre prosent, er det rett og rimelig at arbeidstakersiden ser 3-tallet i årets oppgjør. Nasjonens økonomi går godt. Arbeidsledigheten er lav, og Norge er inne i en moderat konjunkturoppgang.

LO og Hans-Christian Gabrielsen satt på de beste kortene før årets forhandlinger, og kom godt ut av det på den andre siden.

Men landets bedriftseiere har få grunner til å være misfornøyde. Det er flere årsaker til at årets oppgjør var spesielt krevende for NHO.

Den første er at fjorårets forventede reallønnsvekst ble spist opp av blant annet høye strømpriser. Det tapet ville LO bøte på i år. Etter mange år med moderasjon mente de tida var overmoden for økt kjøpekraft. Når den økonomiske situasjonen også ga rom for det, var det vanskelig for NHO å komme seg unna solid reallønnsvekst.

Regjeringens ferske stortingsmelding om ulikhet gjorde det også krevende for NHO å knipe for hardt igjen. I ei tid der de ti prosent rikeste drar ifra resten, er det krevende å argumentere mot at vanlige folk og lavtlønnede skal få økt kjøpekraft.

Særlig fordi både NHO og regjeringen argumenter mot økt skatt på formue og arv med nettopp dette poenget: At den viktigste fordelingen av goder i det norske samfunnet skjer på lønnsslippen. Det går ikke an å sette seg på bakbeina når forholdene ligger til rette for et forholdsvis raust lønnsoppgjør. Og særlig ikke om det fremforhandlede lavlønnstillegget på to kroner per time, som løfter de med aller minst.

Det at partene i arbeidslivet er blitt enige i hvert mellomoppgjør siden krigen, spilte også en birolle i disse forhandlingene. En streik ville vært et historisk nederlag for begge parter. Det hadde ikke sett bra ut for noen av dem om de ikke klarte å bli enige i et av økonomiens tryggeste år siden finanskrisa.

Det finnes imidlertid flere gode grunner til at begge parter bør holde igjen når de lokale tilleggene skal forhandles fram. Den økonomiske veksten hos Norges handelspartnere er ikke så god som den bør være. Hvis den norske lønnsveksten blir for høy, taper vi konkurransekraft. Det er ingen av oss godt tjent med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.