Da Høyre og Frp i januar 2018 inngikk regjeringsforhandlinger med Venstre på Hotel Jeløya Radio i Moss, forbigikk det hele i stillhet. Metoo-kampanjen hadde på samme tidspunkt satt fyr på norsk offentlighet, og arbeidet med å røkte ut uegnede tillitsvalgte i partiene ble utført med døgnbemanning.

Det ga forhandlingspartnere arbeidsro underveis, men sett i etterkant fikk den heller ikke oppmerksomheten en slik begivenhet fortjener. Jeløya-erklæringen ble dessverre lite debattert da den kom, og er nesten glemt i ettertid. Bare et år etter den ble hamret ut, framstår den som et svakt testamente over en svak regjering.

Slik bør det ikke være. Erklæringen partier samles om ved regjeringsdannelse er deres viktigste dokument. Står det ikke i regjeringserklæringen, blir det trolig ikke noe av så lenge regjeringen sitter ved makta. Særlig ikke i en flertallsregjering, ettersom den allerede er sikret støtte og dermed skånes for forhandlinger i Stortinget.

Når folkets representanter påtar seg ansvaret med å finne svar på folkets problemer, bør løsningene og avveiningene leses med lupe. Bare slik kan regjeringen holdes ansvarlig for tilstanden landet er i når den ved neste valg søker fornyet tillit.