Da Høyre og Frp i januar 2018 inngikk regjeringsforhandlinger med Venstre på Hotel Jeløya Radio i Moss, forbigikk det hele i stillhet. Metoo-kampanjen hadde på samme tidspunkt satt fyr på norsk offentlighet, og arbeidet med å røkte ut uegnede tillitsvalgte i partiene ble utført med døgnbemanning.
Det ga forhandlingspartnere arbeidsro underveis, men sett i etterkant fikk den heller ikke oppmerksomheten en slik begivenhet fortjener. Jeløya-erklæringen ble dessverre lite debattert da den kom, og er nesten glemt i ettertid. Bare et år etter den ble hamret ut, framstår den som et svakt testamente over en svak regjering.
Slik bør det ikke være. Erklæringen partier samles om ved regjeringsdannelse er deres viktigste dokument. Står det ikke i regjeringserklæringen, blir det trolig ikke noe av så lenge regjeringen sitter ved makta. Særlig ikke i en flertallsregjering, ettersom den allerede er sikret støtte og dermed skånes for forhandlinger i Stortinget.
Når folkets representanter påtar seg ansvaret med å finne svar på folkets problemer, bør løsningene og avveiningene leses med lupe. Bare slik kan regjeringen holdes ansvarlig for tilstanden landet er i når den ved neste valg søker fornyet tillit.
Denne avisa mener den sittende regjeringen slapp billig unna i forrige runde. Som Morgenbladets grundige gjennomgang fra januar i år viser, består Jeløya-erklæringen av tre firedeler uforpliktende og umålbare tiltak. Avisa har fargekodet hele det 84 sider lange dokumentet, og merket «handlingsforpliktelser» i rødt. I snitt forplikter regjeringen seg til å gjøre noe om lag én gang per side.
Resten er det Morgenbladet kaller uforpliktelser, utredninger eller målsettinger. Fagre ord, selvskryt, selvfølgeligheter og floskler. Vage svar på store problemer.
Regjeringens manglende evne til å finne fram til konkrete og forpliktende kompromisser, er en av flere grunner til at vi er bekymret over de kommende regjeringsforhandlingene. Klimaendringer, økt ulikhet, fattigdom og migrasjon er ikke problemer vi kan trylle vekk med formuleringer. De fjernes ikke med et pennestrøk, og de blir ikke borte av å tylle dem inn i vatt.
Erna Solbergs problemer med å samle ytre høyrefløy og sentrum er heller ikke mindre ved at det nå er KrF som vil ta skrittet inn i regjeringskorridorene. Det var vanskelig med Venstre, og det blir vanskelig nå. Fremskrittspartiet har allerede nærmest stilt ultimatum ved skatt, avgift og flyktning- og asylpolitikken.
Høyres egen evne til plukke nye ideer og bedre løsninger opp av hatten, framstår også svekket. På et tidspunkt rammer regjeringsslitasjen selv de beste.
2. januar skal de likevel forsøke, på Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland i Oppland. Det må gå bedre enn forrige gang.
