Ikke se på meg: Barnefattigdommen har økt under både Arbeiderpartiet og Høyre. Hverken Jonas Gahr Støre (Ap) og statsminister Erna Solberg (H) bør finne sammen om løsningen alle er enige om at fungerer. Problemet: Den koster skjorta.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Ikke se på meg: Barnefattigdommen har økt under både Arbeiderpartiet og Høyre. Hverken Jonas Gahr Støre (Ap) og statsminister Erna Solberg (H) bør finne sammen om løsningen alle er enige om at fungerer. Problemet: Den koster skjorta. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Fattigdom:

Dagbladet mener: Politikken mangler kriseforståelse for barnefattigdom

Hvert tiende barn vokser opp i fattigdom. Regjering etter regjering gjør likevel ikke nok med det. Nå haster det.

Leder

Av en skoleklasse på 30 elever, vokser tre av dem opp i det vi kaller «vedvarende lavinntekt», et annet begrep for barnefattigdom. Det betyr at familiens samlede inntekt er lavere enn seksti prosent av gjennomsnittlig medianinntekt. I Norge gjelder det over 100 000 barn. En tredobling fra årtusenskiftet til i dag.

For enhver familie er vedvarende lavinntekt fryktelig lite penger. Gjør bare øvelsen med å halvere budsjettet i egen husholdning. Ut forsvinner en rekke goder du per i dag tar for gitt. Inn kommer et hav av bekymringer, for både deg selv og barna dine.

Når du først er fattig, er det vanskelig å gjøre noe med det. Som Harvard-økonomen Sendhil Mullainathan og Princeton-psykologen Eldar Shafir beskriver i boka «Scarcity»: Mangel på penger gjør at du får penger på hjernen. Økonomiske bekymringer forringer annen aktivitet. Hvis vi over flere år er under press til å få endene til å møtes, koster det mer tid og krefter enn mange klarer å mobilisere i en slik situasjon.

Forskerne kaller det tunnelsyn. Fokuset på bare én oppgave (ha nok penger), svekker evnen til å prioritere andre oppgaver, som tilstedeværelse for barna, eller videreutdanning og kompetanseheving. Vedvarende lavinntekt gjør det vanskeligere å planlegge eller arbeide seg ut av problemene.

Politikken må ta innover seg at det haster å gjøre noe med barnefattigdommen. Alle er tjent med et samfunn der familier klarer å stå på egne bein eller få tilstrekkelig hjelp når de trenger det.

Landets styringspartier må også ta innover seg at de ikke bare kan piske folk over i middelklassen. Fordi knapphet skaper tunnelsyn, kan en hard linje fra staten forverre hverdagen for fattige foreldre som prøver å gjøre noe med det.

Fellesskapet bør istedenfor skyve deler av byrden over på dem som har sterkere rygg. Og løsningene finnes. En økning av den universelle barnetrygden er en svært god start. Det er dyrt, men det vil gi et økt handlingsrom for dem som trenger det mest.

Høyresidens kjepphest om behovsprøvd barnetrygd bør legges på skraphaugen. Ikke fordi tanken ikke er god, men fordi behovsprøving skaper fattigdomsfeller: Hvis du mister støtten ved å tjene litt mer, svekkes incentivet til å arbeide. De som er bekymret for at staten dermed gir mer penger til rike familier, kan gå inn for en mer progressiv skatt som svar på fordelingsproblemet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook