Oppdrettsnæringen er et økonomisk eventyr. I 2018 var førstehåndsverdien på norsk oppdrettslaks nesten 65 milliarder kroner. Fisken har gjort et knippe eiere til noen av planetens rikeste mennesker, og samtidig skapt tusenvis av arbeidsplasser i kommuner og lokalsamfunn.

Det er ikke uten grunn at statsminister Erna Solberg benyttet sin første tale under Arendalsuka til å trekke frem norsk sjømat som spesielt viktig framover.

Men næringens suksess er ikke uten ofre. Lus, omfattende bruk av kjemikalier og kraftig forurensning av fjordene, er den mørke baksiden av medaljen. For å bruke statsministerens egne ord: «Vi er nødt til å gjøre noe med miljøavtrykket fra næringen.» Vekst er vel og bra, men bare om den er bærekraftig.

En slik merkelapp har ikke dagens oppdrettsnæring gjort seg fortjent til. Seinest forrige uke kunne for eksempel Fiskeribladet melde om en ny forskningsrapport fra Akvaplan om lusemidlers miljøeffekter. Rapporten tar for seg hva lusegiften hydrogenperoksid (H2O2), azametifos og deltametrin gjør med egg-bærende reker.

Konklusjonen er svært dyster. Selv en 330-ganger fortynning av en behandlingsdose med deltametrin, som har vært hyppig brukt i næringa de siste ti åra, ga tilnærmet «100 prosent dødelighet på rekene etter to timers eksponering.» Kombinasjonsbehandlinger av de andre to stoffene førte også til en dødelighet på over femti prosent hos rekene.