Frykter kutt: Sigrun Vågeng, arbeids- og velferdsdirektør i NAV, tror velferdsstaten må slankes. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
Frykter kutt: Sigrun Vågeng, arbeids- og velferdsdirektør i NAV, tror velferdsstaten må slankes. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Bærekraft

Dagbladet mener: Velferdsstaten trenger modige og handlekraftige politikere

Det er ikke utenkelig at vi både må øke skattene og kutte i velferden.

Meninger

Denne uka rykket NAV-sjef Sigrun Vågeng ut med en bekymringsmelding om velferdsstatens bærekraft. Virkelighetsbeskrivelsen var velkjent: Vi blir flere eldre per yrkesaktiv, lever lenger og vi får mindre friske oljepenger. På samme tid stiller vi stadig større krav til kvalitet og omfang i velferdstjenestene staten tilbyr. Vi bruker mer, krever mer, men tjener ikke nok til å få regnestykket til å gå opp på sikt.

Dersom velferdstjenestene skal opprettholdes, kan ikke politikerne bruke like mye penger som de gjør i dag. De kan heller ikke toe hender når det som kreves av dem er en beslutning om hvilke grupper som skal bære kostnaden framover. Når velferdsstaten blir tung å bære, må vi bestemme oss for hvem som skal løfte mer og hvem som skal få mindre.

NAV-sjefen sitter tett på statsbudsjettets største utgiftsposter. Utbetalingen av om lag seksti NAV-ytelser koster oss 470 milliarder kroner i året.

Det er enorme summer, men i det store og det hele fornuftig pengebruk. Folketrygden er et viktig sikkerhetsnett i velferdsstaten. Vissheten om at vi får hjelp hvis vi blir uføre, pensjon når vi blir gamle, barnetrygd til barna og sykepenger ved sykdom, gjør at vi kan satse i livet uten å miste alt. Som ufør vil du ikke leve på det samme velstandsnivået du hadde gjort dersom du var i arbeid, men det er likevel nok til å leve av. Som fellesskapsprosjekt er folketrygden blant de beste.

Det er enighet på tvers av skillelinjene i politikken om at man skal bevare de store linjene i velferden. Det er også i stor grad enighet om virkelighetsbeskrivelsen Vågeng kommer med. Løsningene er det derimot færre av. Når alt kommer til alt mangler politikken både evne og vilje til å ta grep.

Det er ikke utenkelig at vi både må øke skattene og kutte i velferden. Det kan svi litt for alle grupper. Politikken bør likevel gå inn for å skjerme dem som trenger velferden mest. Både skattepolitikken og velferdsstaten kan innrettes mer progressivt. Men det krever politisk mot å forsvare at middelklassen og rikere skal ta en enda større del av regningen av en budsjettpost på nesten 500 milliarder kroner.