Dagbladet og Opus Dei

BJØRN BORES

artikkel om Opus Dei i Lørdagsmagasinet 2. oktober fremstiller kritikken mot organisasjonen uten å gi Dagbladets lesere en forklaring på hva Opus Dei står for eller hvorfor hundretusener av mennesker over hele verden støtter den. Opus Dei er en sjelesorgsorganisasjon innen Den katolske kirke, altså en åndelig og religiøs virkelighet. Man kan ikke forstå den om man ser bort fra dens åndelige budskap. I artikkelen står det at prelaturet «ikke må svare til de nasjonale, katolske kirkene», men også at presterådet i Oslo sa nei til at Opus Dei skulle etablere seg der. Hvordan henger dette sammen? Faktisk samarbeider Opus Dei alltid med de lokale bispedømmene. Opus Dei-prester har arbeidet i 20 år og fortsetter å arbeide i Oslo, noe den katolske biskopen kjenner til og har godkjent.

MED ALL RESPEKT

for de to tidligere medlemmenes synspunkter vil jeg hevde at en institusjon og et budskap ikke kan forklares bare gjennom to menneskers dårlige erfaringer. Det gjelder Tammy DiNicola, som mot sin vilje ble tvunget av sine foreldre til å forlate Opus Dei, og Ia Modin, som sies å ha vært «tilknyttet Opus Dei i Sverige i nesten ti år», noe som ikke stemmer: hun var medlem av Opus Dei i bare tre måneder. Prelaturet vil tilby sjelesorg, ikke styre sine medlemmers liv - det ville forresten vært nytteløst, da medlemmene tilbringer den største del av sin tid utenfor all mulig «kontroll». Jeg tilbakeviser på det sterkeste at noen blir «holdt borte fra sin familie» på den måten som blir antydet i artikkelen. Som medlem er jeg fullstendig fri til å komme eller gå, fortsette eller melde meg ut.

ARTIKKELEN HEVDER

at Opus Dei har store pengebeløp til disposisjon gjennom stråorganisasjoner. Informasjonen om alle stiftelser som har en avtale med Opus Dei er helt offentlig, noe som indirekte fremgår av artikkelen. Men leserne får ingen klar forståelse av hva pengene brukes til. Opus Deis medlemmer og medarbeidere har startet et stort antall sosiale prosjekter over hele verden - fra den første skolen i Kenya som var åpen for alle raser till Piura universitet i Peru, Monkole sykehus i Kongo, utdanningsprogram i Bronx og mange flere, som har blitt hyllet av mennesker langt utenfor Den katolske kirke. Tillat meg å tilby deres lesere et sitat fra en kilde som siteres anonymt i artikkelen, John Allen, journalist for National Catholic Reporter og CNN, og neppe noen tilhenger av Opus Dei. Han holder på å skrive en bok om Opus Dei som skal utgis av forlaget bak Da Vinci-koden. «Etter hvert som Opus Dei har lært å bli mer gjennomsiktig, har mye av det mørkere, mer konspirasjonsaktige aspekt ved kritikken forsvunnet. Noen ser kanskje ennå på gruppen som altfor konservativ, mannsdominert, elitistisk osv, men de frykter i det minste ikke lenger at den vil overta verdensherredømmet». Opus Deis målsetning er ikke å søke makt, men å fremme vanlige kristne menneskers forening med Gud i hverdagen. Vår måte å formidle åndelig veiledning, å søke nye medlemmer på, å be og gjøre bot på, er i fullstendig overensstemmelse med det kristne ideal. Deri ligger nok kontroversen.

MYSTISK:</B> En Cilicie er en slags piggtrådlenke som bindes hardt rundt låret med piggene vendt innover, og bæres av Opus Dei-medlemmer. I dag svarer Opus Deis informasjonssjef etter <a href=http://www.dagbladet.no/magasinet/2004/10/02/409989.html>Dagbladets artikkel</A> om organisasjonen.