Dagbladet ser sitt snitt

ONSDAG 21. MARS og lørdagen derpå siteres jeg i Dagbladet på at jeg har en liste på 50 forfattere som «diltet etter Solstad» inn i ml-rørsla. Det er jo unektelig et morsomt bilde, å se for seg en gjeng på 50 forfattere dilte etter Solstad, kanskje i gåsegang, som om han var en fløytespillende rottefanger.Men for en gjeng! Skulle disse 50 forfatterne vært med i Dagbladets bilde, ville vi sett en knapt ti år gammel Torgrim Eggen sammen med selve bevegelsens gudfar, Tron Øgrim - som altså i følge Rognlien (meg) skulle dilte etter Solstad inn i en bevegelse han sjøl har bygd opp!

DEN INFORMERTE leser kan tro jeg er gal eller bare bedriver teater. Men kanskje man like gjerne tror at Dagbladet har tøyset med sitatene? Det er jo nærliggende, når Jon Michelet på lørdag kommenterer slik: «Selv tok jeg et fullstendig standpunkt, som var basert politisk. Denne uttalelsen holder ikke snitt». Her er det lett å tenke seg at han har sagt at han tok «et sjølstendig standpunkt», ikke et «fullstendig». Men hva vil det si at en uttalelse «holder snitt»? Jeg er redd jeg må spørre Dagbladet og ikke Michelet om det. Det virker som om redaksjonen har sett sitt snitt til igjen å bedrive ønsketenking i sitatpraksisen. En får nesten lyst til å henge hele artikkelen på greip! Jeg har selvfølgelig ikke sagt at 50 forfattere diltet etter Solstad. Det er skjedd en meningsfordreining, slik det ofte gjør i ingresser, overskrifter og billedtekster i løssalgspressa. Mitt poeng var at Solstad var et kraftsenter i norsk litteratur allerede før han gikk inn i rørsla, og da han gjorde det, fikk det betydning for andre forfattere i gjengen. Det bekrefter for så vidt Haavardsholm i lørdags-Dagbladet.

JEG HAR IKKE noe imot at Dagbladet haler og drar i stoffet og prøver å skape en sunami av den lille bølgen jeg hadde påpekt. Et slikt avisoppslag er med nødvendighet et kompromiss mellom mine behov for å fremstille min sak og Dagbladets behov for å gjøre en liten sak til en Dagblad-sak. Når dette likevel er litt alvorlig, skyldes det at jeg i min forskning er avhengig av et tillitsforhold til mine samtalepartnere, i dette tilfelle forfatterne. Noen av dem har reagert og skrevet til meg privat og spurt hvor langt ute på jordet jeg egentlig er. «Jeg har faen ikke diltet etter Dag!» skriver en av dem. «Det reneste tøv!» sier en annen.

MEN DERSOM man leser kronikken som sto samme dag som intervjuet, eller hovedartikkelen i Vinduet (ligger på nettet), vil man raskt se at jeg driver med noe annet enn å beskrive dilting før og etter Solstad. Faktisk er et av hovedpoengene mine at forståelsen av ml-litteraturen hittil er blitt altfor dominert av spørsmålet om Solstad. Andre forfattere er i mange henseende mer interessante. Blant annet har Toril Brekke skrevet en mer utfordrende og kompleks tilbakeskuende roman om ml-livet, «Aske» (1999), enn noen andre har gjort. En roman som muligens «holder snitt»?