JUBILANT: Kjartan Fløgstad fyller 70 den sjuende juni. I neste uke åpner Nasjonalbiblioteket en egen utstilling, med foredrag av Dag Solstad. Femte juni er det konsert, og deretter drar Fløgstad med sønnen Aslak Nore til Brasil for å skrive bok om fotball-VM. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
JUBILANT: Kjartan Fløgstad fyller 70 den sjuende juni. I neste uke åpner Nasjonalbiblioteket en egen utstilling, med foredrag av Dag Solstad. Femte juni er det konsert, og deretter drar Fløgstad med sønnen Aslak Nore til Brasil for å skrive bok om fotball-VM. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Dagbladet utstyrte vakker, kvinnelig spion med pressekort

Kjartan Fløgstad skildrer eksotisk ballerina i sin nye roman.

Kjartan Fløgstad kommer med ny, stor roman, skal dekke fotball-VM i bokform sammen med sønnen Aslak Nore og er klar med bidrag til en alternativ historie om Norge. Om en måned runder han 70 år. Innsatsen er han strålende fornøyd med. De siste åtte åra har han utgitt fire viktige romaner, som alle knytter seg til nær historie, til nordområdene og til et halsbrekkende galleri av autentiske og oppdiktede personer.

Nydalen

-Jeg er fornøyd. Jeg synes faktisk det er en prestasjon å ha klart å levere fire såpass store romaner i åra mellom 60 og 70, sier han, og det er ikke vanskelig å si seg enig.
Vi sitter midt i et hotell på Gullhaug Torg, senteret i det som en gang var et buldrende og kokende industriområde med Christiania Spigerverk i sentrum. Kjartan Fløgstad har bodd i Nydalen i 30 år, lenge nok til å se hvordan strøket har endret seg mer eller mindre på den måten han har skildret det i romaner og essay; fabrikkproduksjon er forvandlet til kulturindustri. Nå runder han 70. Ser han noen rød tråd i det han har skrevet?

Historien

-Helt siden «Fangliner» (1972) har det oppdiktede, lille industristedet Lovra, i virkeligheten Sauda der jeg er født og oppvokst, vært et utgangspunkt. Ellers ser jeg en sammenheng mellom de fire nyeste romanene mine, «Grand Manila» (2006), «Grense-Jakobselv» (2009), «Nordaustpassasjen» (2012) og den nye, «Magdalenafjorden». Det handler om en sentral konflikt mellom sivilisasjon og barbari, som har utspilt seg i historien, men som fortsatt er aktuelt.
-Du mener at barbariet er aldri langt unna?
-Det må man kunne si. Det skremmende er at man ikke kan bli et godt menneske gjennom en humanistisk dannelse. Ondskap og høykultur kan gå hånd i hånd. Det viser seg gang på gang, også gjennom en del av de personene jeg skildrer. Men hovedskikkelsene i den nye boka går tilbake til Lovra; en sjømann og en reder som kobles inn i historiske begivenheter.

Sterke kvinner
  -Det dukker også opp en del kvinneskikkelser?
-Det stemmer. Du kan kalle dette min dameroman.
-Mange av dem er sterke og fargerike?
-Utvilsomt. En av dem fant jeg først i en sak jeg leste i ei avis på kafé mens jeg drev research i Madrid. Jeg så en tittel med navnet Marina Noreg. Noreg!? Etternavnet lød kjent, så jeg fattet interesse. Det viste seg at saken handlet om en rapport fra den britiske etterretningstjenesten MI6, der det gikk fram at hun var tysk spion og spilte en betydelig rolle under slaget i Narvik i 1940. I nasjonalarkivet for Katalonia fant jeg 14 pappesker fulle av dokumenter om henne. Ifølge de fleste beskrivelser hadde hun usedvanlig vakre bein. Hun var en kjent ballerina, men opererte under en rekke navn opp gjennom åra. I Narvik havnet hun som journalist for Dagbladet, med navnet Marina Lie.
-Hva for noe?
-Hun fikk et anbefalelsesbrev av redaktør Gunnar Larsen, jeg har kopi av det hjemme. I denne egenskapen kom hun over papirer med allierte planer som hun overleverte til tyskerne. Dermed bidro hun til at norske, engelske, franske og polske styrker ikke klarte å gjenerobre Narvik.

Garcia Marquez

-Og dette er altså sant?

-Både dette og mye annet som det ville vært vanskelig å dikte opp.
-Men en del er åpenbart funnet på. Hvordan kan leseren vite hva som stemmer?
-Å blande fiksjon og fakta er for meg en produktiv måte å forstå den offisielle historien på. Forhåpentligvis er dette også en blanding som bevirker en skapende usikkerhet hos leseren. I denne boka foregår mye av handlingen i spansktalende områder, og det har gjort researchen spesielt spennende. Jeg pleier å kalle meg selv 20 prosent latinamerikaner.
-Garbiel Garcia Marquez døde forleden. Hva betydde han for deg?
-Første gang jeg kom til Latin-Amerika, i 1968, var «Hundre års ensomhet» nettopp kommet ut. Jeg kjøpte den på spansk og stavet meg gjennom den med ordliste. Den var fabelaktig frigjørende. Jeg forsto at «magisk realisme» ikke var stedbundet til Latin-Amerika. Den kunne like gjerne oppstå i Sauda.