DOBBELTMORAL: På den ene siden klager altså avisen over et hardt debattklima. På den andre siden legger de forholdene til rette for akkurat det, skriver artikkelforfatter. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
DOBBELTMORAL: På den ene siden klager altså avisen over et hardt debattklima. På den andre siden legger de forholdene til rette for akkurat det, skriver artikkelforfatter. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Mediekritikk:

Dagbladets dobbeltmoral

Dagbladet vil ha mindre hets i samfunnsdebatten, men ser ikke at de selv er en del av problemet.

Meninger

På lederplass, åttende august, skriver Dagbladet om hetsen i samfunnsdebatten. Avisen skriver at særlig kvinner, og da spesielt innvandrerkvinner utsettes for store mengder hets, og frykter at vi mister disse stemmene fordi det blir for tøft å delta.

Menn og kvinner blir utsatt for omtrent like mengder kritikk på nettet. Men kvinner får flere kommentarer om kjønn og utseende enn det menn gjør. Minoritetsbefolkningen opplever i tillegg ubehagelige kommentarer knyttet til etnisk bakgrunn, religiøs tilhørighet og hudfarge (Staksrud m.fl. 2014), og i følge Ytringsfrihetsrapporten fra 2014 er slik hets en årsak til man vegrere seg fra deltakelse i offentligheten.

Det derfor lett å være enig med Dagbladet.

Men det er også fristende å spørre: hvorfor gjør ikke avisen noe med dette problemet selv?

Joachim Laberg Vis mer

Bare et døgn etter den omtalte lederen publiserer Dagbladet et innlegg basert på ironisk harselas med andres poenger. Ikke bare ble innlegget publisert, men det ble også frontet på nettavisens forside, og på to av avisens Facebook-kontoer. Samme dag publiseres også et annet debattinnlegg. Denne gangen blottet for ironi, men med tilsvarende vranglesning av virkeligheten og andres ideologiske tilhørighet.

På den ene siden klager altså avisen over et hardt debattklima. På den andre siden legger de forholdene til rette for akkurat det, ved å stadig publisere innlegg som bidrar med overforenklende analyser og negative personkarakteristikker.

Dagbladet er selvsagt ikke alene her. Det å bruke ensidige og spisse innlegg til å sette et tema på dagsorden eller til å heve temperaturen i en allerede aktuell sak, er noe mange medier er skyldige i. Dette kan selvsagt forklares og forsvares om man forstår journalistikkens måte å tilnærme seg verden på. Problemet er bare det at å løse polariseringsutfordringene kan komme til å kreve et oppgjør med denne tilnærmingsmåten. Og der er det lite synlig vilje.

Skap skal nemlig settes på plass, og da må kunnskap og forståelse pent vike.

Det er engasjerende å lese moralsk harme. I tillegg generer det både klikk og reaksjoner. Er man enig med forfatteren vil man også få styrket sin egen overbevisning og kanskje få noen nye argumenter til neste verdidebatt. Men dersom man leser avisen for å bli klokere, er det lite å hente i slike tekster, fordi omtalen av hendelser, personer og utsagn for ofte ikke ser ut til å etterstrebe idealer som sannferdighet og etterrettelighet.

Så selv om man kan argumentere for at den kortsiktige effekten av et ensidig og raljerende debattinnlegg kan være positiv for noen - særlig de som er enige med skribenten, så vil den langsiktige effekten være negativ for oss alle.

Jeg har derfor definert to fenomener både lesere og avisenes debattredaksjoner trenger mer bevissthet rundt.

Det første fenomenet handler om publiseringskriterier, og det faktum at med hver publisering av et debattinnlegg forteller avisene oss noe om hva som skal til for å komme på trykk.

Dersom avisene signaliserer at det å skrive personlig og følelsesladd, og gjerne generaliserende og unyansert er en fordel om man ønsker å slippe til og bli promotert, så vil dette være med å danne forventninger blant norske skribenter om hvordan man bør argumentere for å bli hauset frem i norsk offentlighet.

Det andre fenomenet handler om hvilke typer samtaler de ulike debattinnleggene oppmuntrer til. Dersom man for eksempel går hardt ut mot enkelte grupper, enten det er muslimer, kvinner, heterofile, homofile, eller hvite middelaldrende menn, og ikke har annet å si enn at elendighetene i samfunn er deres feil og alt de mener og står for er moralsk forkastelig, har man også lagt til rette for en annen type debatt enn det man gjør om man etterstreber kritikk som er saklig og nyansert, og tilnærmer seg samfunnsutfordringer med den kompleksiteten de jo faktisk er kjennetegnet av.

Tone og temperaturen i en diskusjon kan nemlig ikke forstås uten at man forstår hva som setter diskusjonen i gang, og hvilke faktorer som fører til en eventuell eskalering av konfliktnivået.

I utgangspunktet skulle det være lett å se disse fenomenene. Polariseringsdebatten har nemlig den fordelen at den ikke bare fokusere på personene som deltar i debatten og hvordan de formulerer seg, men også på måten vi snakker med hverandre (debattkultur) og hva som preger samtalen på bestemte arenaer (debattkulturen på f.eks. Facebook).

At de tradisjonelle mediene stort sett har sluppet unna kritikk, mens sosiale medier har vært syndebukkene, handler nok mest om at de mest hatefulle ytringene heldigvis aldri når inn i avisen. Hilde Sandvik har derfor rett i at man trolig ville unngått en del mistenkeliggjøring og personfokus om samfunnsdebatten hadde foregått mer i tradisjonelle mediene, og mindre på Facebook.

Men dersom man er genuint interessert i å gjøre det norske offentlige ordskiftet mindre polarisert, så er det likevel på tide at de tradisjonelle mediene ser, og tar, sin del av ansvaret.

Ett konkret og ganske enkelt forslag kan være at debattredaktøren gjør mer for å få fram de som klarere å gjengi andres posisjoner og meninger presist, og som klarer å argumenter med mer enn egne følelser. Som medielærer vet jeg at selv 16-åringer, på tvers av kjønn, samfunnsklasse og etnisitet, er kapable til dette om de blir oppfordret til det.

Problemet er at man da rører ved en av grunnpilarene i den moderne journalistikken, og risikerer å slå store sprekker i alt fra selvforståelse til økonomi. Likevel er Dagbladet og andre aviser snart nødt til å finne en måte de kan fortsette å være en respektert debattkanal, bli bedre til å ta vare på et bredt spekter av stemmer, men likevel unngå å starte debatter med innlegg som maler med bred pensel og roper «fuck alle som ikke er enige med meg» så det ljomer i ekkokamrene.

Om bekymringer er genuine er nytenking nødvendig. Erkjennelse er første steg, som man sier.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook