REDAKSJONSSEKRETÆR: Samme år som Arne Skouen begynte i Dagbladet, i 1934, var han med på å starte tidsskriftet "I dag". Skouen gjennomlevde flere av Dagbladets "gullaldre" enn de fleste. Foto:  Erik Johansen NTB/SCANPIX
REDAKSJONSSEKRETÆR: Samme år som Arne Skouen begynte i Dagbladet, i 1934, var han med på å starte tidsskriftet "I dag". Skouen gjennomlevde flere av Dagbladets "gullaldre" enn de fleste. Foto:  Erik Johansen NTB/SCANPIXVis mer

Dagbladets gullalder er til enhver tid for cirka ti år siden

Allerede radioen var en trussel mot papiravisen.

Meninger

Dagbladets framtid er et tema mange er opptatt av. Minst like mange er glødende opptatt av avisas fortid. Professor Paulus Svendsen, en pioner innen norsk idéhistorie, utga i 1940 boka «Gullalderdrøm og utviklingstro». Den skildret de to typer drømmer vi mennesker har om den ideelle tilstand. For noen er den et evig tilbakelagt stadium, en gullalder. For andre ligger den i en framtid vi stadig er underveis mot.

Da det rett etter nyttår ble bekjentgjort fra Dagbladets sjefredaktør at papiravisa før eller seinere kommer til å bli lagt ned, vakte det almen forferdelse. Kulturredaktør Sigrid Hvidsten skrev en morsom kommentar der hun lot seg forundre over at de menneskene som hadde skjelt ut både henne og avisa så lenge hun har jobbet i den, fikk en sorgreaksjon. Folk som ønsker avisa nord og ned, blir dypt rystet når det de tilsynelatende har drømt om - at papiravisa skal forsvinne - skal gå i oppfyllelse.

Disse menneskene er intenst opptatt av Dagbladets gullalder. Jeg har moret meg over hvordan denne storhetstida har forflyttet seg med åra i hele den mannsalderen og vel så det jeg har skrevet i avisa. Gjennomsnittlig blir den plassert for rundt ti år siden. Det som er konstant, er fortvilelsen over forfallet. Når internett åpenbart krever sitt av forsakelser, nedleggelser og modernisering, går sorgen over i sjokk.

Forleden kom jeg i et antikvariat over et tidsskrift fra 1934. Det het «I dag». Arne Skouen var redaksjonssekretær. Jeg fant to nummer, kanskje de eneste som kom. I det første referes det fra en internasjonal pressekongress i Oslo, der journalistforbundets første president, George Bourdon, slo fast at det nye mediet, radioen, ville slå ut avisene «i kampen om den hurtigste nyhetsformidling». Det ville føre til at «sensasjonen - den evig forfulgte gullfugl - ikke lenger skal la sine bomber springe i avisenes headlines». Begrepet «efterreportasjen» blir lansert. «Journalistens arbeide er ikke lenger døgnets, men de to døgns.» Altså kommentarer, «skribentens mer formede overblikk». Dette var i 1934. Mer om dette seinere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook