Dagbladets kastrering av likestillingsapparatet

Dagbladet forsøker å redusere det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet til et rent anti-diskrimineringsorgan, skriver Kristin Mile

I EN KOMMENTAR

19. februar går Marie Simonsen sterkt ut mot regjeringens forslag om å slå sammen Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering i et felles Likestillings- og diskrimineringsombud. Simonsens hovedinnvending er at pådriverrollen ikke er forenelig med håndheverrollen og at det vil gå på bekostning av det likestillingsfremmende arbeidet.

Likestillingsombudet har alltid vært både pådriver og håndhever og jeg ser ingen problemer med å kombinere de to tingene. Tvert i mot. Likestillingsloven er ikke en ren anti-diskrimineringslov. Lovens formål er å fremme likestilling. Likestillingsombudets arbeid er todelt. Dels skal vi sikre enkeltindividers rett til ikke å bli diskriminert, dels skal vi påpeke og bidra til å endre de uønskede kjønnsforskjellene som finnes i samfunnet. Likestillingsombudets arbeidsfelt går altså langt ut over å hindre diskriminering av enkeltindivider.

Likestillingssenteret og Likestillingsombudet er begge pådrivere, men vi fyller rollen på litt forskjellige måter. Det skyldes dels at vi sitter på ulik kompetanse, dels at vi som to selvstendige etater har hatt behov for å dyrke vår egenart. Ingen av de arbeidsområder eller arbeidsmetoder som finnes innenfor dagens Likestillingssenter kommer i konflikt med håndheverrollen. Det ligger så langt jeg kan se heller ingen føringer på at senterets arbeidsoppgaver vil forsvinne i det nye Ombudet. Det er organisasjonen som endres, ikke arbeidsoppgavene.

MARIE SIMONSEN

er også skeptisk til å slå sammen ulike diskrimineringsgrunnlag. Hva har kjønn og etnisitet til felles, spør hun retorisk. Jeg er enig i at det er mange forskjeller og at utfordringene på de ulike områdene vil være ulike. Samtidig er det noen gode grunner til å samle arbeidet i et felles organ. Den viktigste ligger i erfaringsoverføringen. Områdene kjønn og etnisitet står på ulike stadier i den rettslige og politiske utviklingen. I oppbyggingen av nye områder er det viktig at den kunnskapen og de erfaringene vi har høstet gjennom 25 års likestillingsarbeid mellom kvinner og menn kommer andre til gode. Vi kan ikke trekke stigen opp etter oss og si at andre får klare seg som best de kan.

Simonsen mener på den ene siden at kjønn og etnisitet ikke er forenelig. Samtidig synes hun det er helt uproblematisk å slå sammen dagens Likestillingsombud med et håndhevingsorgan for etnisitet. Det får jeg ikke til å rime. Men det skyldes kanskje at Simonsen mener likestillingsloven har liten betydning i dagens samfunn, og at det derfor ikke er så nøye. På vegne av den stadig økende mengden kvinner og menn som henvender seg til mitt kontor med konkrete diskrimineringssaker må jeg få protestere mot en slik fremstilling. Jeg ser for øvrig ikke hvordan likestillingsarbeidet kan løsrives fra diskrimineringsarbeidet.

Marie Simonsen vil begrense innsatsen overfor etniske minoriteter til rent anti-diskrimineringsarbeid. Jeg er glad for at den norske regjeringen har større ambisjoner, og at man ønsker å overføre alle sider ved likestillingsarbeidet mellom kjønn til nye diskrimineringsområder. Noe annet vil være en rangering av menneskerettigheter.

DET GJENSTÅR ET VIKTIG

arbeid med å utforme det endelige mandatet for det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet. Likestillingsombudet er opptatt av at andre diskrimineringsgrunnlag som funksjonshemming og seksuell legning inkluderes i det nye Ombudet og at pådriverrollen videreføres og styrkes. Skal vi få det til må hver og en å flytte blikket fra egen navle og forene kreftene i å skape et best mulig likestillingsapparat for alle diskrimineringsgrunnlag.