KRITIKK:   Hege Storhaug fra HRS (Human Rights Service) svarer på Martine Aurdals kritikk
Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
KRITIKK: Hege Storhaug fra HRS (Human Rights Service) svarer på Martine Aurdals kritikk Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

Dagbladets metode

Når man ikke har noe substansielt å komme med, kan det nok oppleves som smart å sette opp en bataljon stråmenn, og parallelt underslå fakta, for så å gyve løs. Dette brukte Dagbladet pinsen på. Igjen var Human Rights Service målskiven for det jeg opplever som den tapte Dagblad-feminismen.

Meninger

«Storhaugs metode» er tittelen på kommentaren sist lørdag, signert Martine Aurdal. Utgangspunktet er norskpakistanske Jeanettes åpne utfordring til Hadia Tajik om hennes giftermål med Stefan Heggelund, som ble en mediesuksess av de store.

Toneangivende aviser i Oslo kunne ha grepet sjansen til å komme på banen for de marginaliserte muslimske jentene og kvinnene. Ingen av dem gjorde dessverre det. Aurdal nevner ikke Jeanettes navn i kommentaren sin, da Jeanette er etnisk pakistaner, akkurat som Tajik? Slik fungerer det i «antirasismens navn» i Norge?

Det forunderlige er at Dagbladet fremdeles — i 2015 — ikke ser ut til å ville ta innover seg alvorlige menneskerettslige utfordringer i landet vårt. Det til tross for at vi har hatt debatt i 23 år om overgrep knyttet til arrangert ekteskap, en debatt som «morsomt nok» ble utløst av en artikkel jeg skrev for Dagbladet 8.november 1993: Ei norskfødt jente på 18 år var blitt tvangsgiftet av pakistanske foreldre på gun point i Kashmir.

Den gang var Aurdal 15 år, og svært nær gifteklar alder i mang et miljø i Norge den gang og i dag. Er det smart av Dagbladet å unnvike vår tids viktigste feministiske kamp? Jeanettes utgangspunkt var legitimt: Maktpolitikeren Hadia Tajik giftet seg med en norsk mann. Hun har selv fremstått som muslim. Da er det tre alternativ: 1. Han har konvertert. 2. Hun er frafallen. 3. Tajik viser fingeren til religiøse autoriteter som unisont ut fra islams tekster fordømmer en muslimsk kvinne som gifter seg med en ikke-muslim. Hun defineres dertil som frafallen, med påfølgende brutale straffer. Dette synet har konsekvenser for titusener av norske borgere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til vår store glede var alternativ 3 det riktige. Dette er nemlig et kraftig frihetssignal til muslimske jenter. Slik seilte Tajik opp som den ledende muslimske feministen i Norge. Bravo! Men Dagbladet hopper over alternativ 3 i sine påstander om vår angivelige «mistenkeliggjøring» av Tajik. Redelig?

Hvordan ville for øvrig Dagbladet forholdt seg om den erklærte avholdsmannen Knut Arild Hareide stadig ble observert drikkende vin på byen? HRS ville ikke kritisert Dagbladet for å spørre Hareide om liv og lære som «mistenkeliggjøring». Det er altså HRS som har klart å løfte frem den hittil viktigste saken i år knyttet til menneskerettigheter. Titusener av barn og ungdom skal de neste årene gjennom den arrangerte ekteskapskverna, der nettopp islam står som ett stengsel for den frie viljen. Nå kan de peke på Tajik som eksempel til etterfølgelse.

Aurdal definerer meg som «fanatiker».  Intet mindre. Burde hun ikke heller snu lyskasteren mot fanatiske moment i ureformert islam? Hvorfor er den avisa med det lengste rullebladet mot kristendommen og klamme prestehender tilsynelatende på knærne for islam, en religion som undertrykker den personlige friheten til mang en muslim hver eneste dag? Kanskje Aurdal skulle ringe dem hun fremhever, som Bushra Ishaq og Lena Larsen: Snur også de ryggen til islamsk lov?

Larsen har vært krystallklar tidligere : «Det vil være en krise dersom en muslimsk kvinne vil gifte seg med en ikke-muslimsk mann.» Ishaq på sin side støtter det såkalte brevet fra 120 islamske lærde til lederen av Den islamske staten. «De representerer en autoritet tilsvarende paven,» fremmet Ishaq. Men i brevet slås det ettertrykkelig fast at islamsk lov, inkludert brutale straffemetoder, ikke er til forhandling. De er «fastslått» i islams tekster. Hva sier dette om Ishaqs syn på menneskerettigheter?

Mediene gjorde heller ikke jobben i saken om Faten Mahdi al-Hussaini. Det gjorde HRS og Magne Lindholm ved journalisthøyskolen, sistnevnte under tittelen «Yndlingsislamisten». Men å innrømme at man bommet grovt, er sjelden kost fra medienes side. Da er det lettere å skyte budbringeren. Aurdal peker også på Aschehougs forlagsredaktør, Nazneen Khan-Østrem, som et offer for «Storhaugs metode». Nå er det slik at jeg leste boken hennes, Min hellige krig, der forfatteren fremmer vold som virkemiddel og ekstreme islamske grupper og personer .

Har Aurdal lest den oppsiktsvekkende boken? Det tviler jeg på, for da hadde hun sannsynligvis fått hakeslepp. Det faller også Aurdal tungt for brystet at HRS, med rette, har kunnet kritisere Statistisk sentralbyrå for blant annet å ha underestimert befolkningsfremskrivningene sine tidligere år. Tror Aurdal at man våger å utfordre SBB uten å ha fakta i bunn? En siste Aurdalstråmann bør blottlegges: «I HRS? framstilling er det ingen plass til progressive teologer, moderne kvinner eller tilpasning av muslimsk praksis til et sekulært samfunn. Selv om det er disse vi bør heie fram for å få til faktiske endringer.»

Så er det faktisk slik at HRS nettopp heier på Tajikkene, og år ut og år inn etterlyser oppgjør med mørkekreftene som ikke tåler modernitet. Aurdal har nok også glemt at jeg fikk «min oppdragelse» i islam blant Pakistans fremste feminister allerede tidlig på 90-tallet, alle praktiserende sunnimuslimer. For meg likner Tajik nettopp dem: De er mektig lei av religiøse autoriteter som lener seg på ferdigtolket islam fra 1100-tallet. Men det er disse autoritetene som fremdeles har makten, også i mang en norsk moské. Dette er vår tids verdimessige svøpe, og jeg hadde derfor forventet at journalister tok temaet faktuelt på alvor.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook