Dagbladets politiske allierte

Sjøl i partipressens tid var det et uvanlig tett forhold mellom Unge Venstre og Dagbladet. De var brødre i ånden. Dagbladet sørget i flere år for å holde liv i Venstres ungdomsorganisasjon med økonomiske bidrag, og gjennom Dagbladets spalter fikk organisasjonen ut sitt politiske budskap til et stort publikum. Men takken kan være gjensidig. Dagbladet skaffet seg sårt tiltrengt politisk legitimitet og ryggdekning gjennom Unge Venstre.

Da en gruppe i Venstre i 1948 i all hemmelighet gjorde et forsøk på aksjekupp for å få politisk kontroll med Dagbladet, ble planene avslørt av partiungdommen, som varslet Dagbladet. Dermed kunne avisa slå tilbake, og Venstres framstøt for å kvitte seg med et brysom stemme, mislyktes. Dagbladets politiske sjel ble reddet.

Et angrep utenfra seks år seinere, førte til at Dagbladet og Unge Venstre ble enda mer sveiset sammen. Det skyldtes Haakon Lie, som ga ut to små bøker med grove beskyldninger mot avisa og partiungdommen. De ble beskyldt for å løpe kommunistenes ærend. Det var det nærmeste vi kom Mccarthyisme i Norge i den kalde krigens tid.

Fra andre halvdel av 1800-tallet ble norsk presse politisert. Helt til 1970-tallet var norske aviser en partipresse, noen aviser enda lenger. Særlig etter siste krig fant Dagbladet og Unge Venstre sammen i de mange rivningene i Venstre. De tilhørte partiets venstrefløy, kalt Dagblad- eller Oslo-Venstre, og kom i stadig konflikter med den mer moderate delen av partiet, -Vestlands-Venstre, som ble støttet av de store regionavisene i landsdelen.

Unge Venstre måtte starte på bar bakke etter krigen. Arkivet hadde tyskerne tatt, og penger fantes ikke. I motsetning til de tre andre ungdomsorganisasjonene på den tida, fikk ikke Unge Venstre støtte fra sitt morparti. Det kunne skyldes knapphet på penger, men den manglende givergleden kunne også være påvirket av det kalde forholdet mellom partiet og dets ungdom.

Både AUF, Unge Høyre og NKPU fikk store pengebeløp fra sine partier og kunne ansette mange sekretærer. Unge Venstre måtte klare seg sjøl, – og gikk til Dagbladet. I åra rundt 1950 utgjorde den direkte støtten fra Dagbladet to tredeler av budsjettet. Beløpet var 10 000 kroner, på den tida en god journalistlønn, mens 5 000 kom fra Venstres finansnemnd med Joachim Ihlen (direktør på Strømmens Værksted) som leder. Ingen penger kom direkte fra partiet.

Pengestøtten tok snart slutt, men Dagbladet støttet Unge Venstre i form av gratis trykking og støtteannonser i medlemsavisa Vi Vil og andre publikasjoner helt opp til 1972.

Det politiske bakteppet for forsøket på å ta kontrollen over Dagbladet i 1948, var striden om Lex Thagaard, -prislovene oppkalt etter Wilhelm Thagaard, den mektige prisdirektøren. Han var også styreformann i Dagbladet, og ikke mindre mektig i den rollen. Lovene innebar en omfattende regulering av priser, produksjon og omsetning, og ble til slutt vedtatt etter mye intern strid og i moderert form av regjeringen Gerhardsen. I Venstre ble det også krig, og Dagbladet dro kraftig i felten for sin styreformann.

Venstre hadde tradisjonelt vært et næringsliberalt parti, men en ny generasjon sto på Dagbladets linje, anført av de unge økonomene Knut Getz Wold, Helge Seip og – litt seinere – Leiv Vidvei og Jon Ola Norbom. De var planøkonomer, tilhengere av Keynes og elever av professor Ragnar Frisch. Deres politiske plassering kan best beskrives ved at Getz Wold ei tid var statssekretær hos sosialminister Sven Oftedal, sjøl om han tilhørte et opposisjonsparti. Noe liknende har aldri skjedd.

Det var en gruppe av Venstres stortingsmenn og partiets generalsekretær Magnus Børnes som i all hemmelighet skrev til en utvalgt gruppe av Dagbladets aksjonærer med et godt tilbud om aksjekjøp. Blant mottakerne var ei nyslått enke, som åpenbart ikke skjønte hva dette gikk ut på. Derfor tok hun med seg brevet og aksjene og gikk til Venstres Hus for å få en forklaring. Der gikk hun til feil kontor, og traff Unge Venstres nestformann Ørnulf Olsen. Olsen skjønte straks poenget, og tok med seg dama og brevet opp til redaktør Einar Skavlan i Dagbladet.

Så ble det rabalder. Skavlan tok oppgjøret på lederplass, der han først understreket Dagbladets Oslo-preg og radikale profil. Så slo han til: «Skulle avisa bli et organ for Venstres stortingsgruppe, – som hovedsakelig består av bønder fra Vestlandet, vil den miste hele sitt grunnlag og bli et helt annet blad med en helt annen redaksjon, enn den som har arbeidet Dagbladet opp til hva det er i dag». Forsøket på å gjøre Dagbladet til en lydig partiavis ble slått tilbake, fordi planen var blitt kjent. Hemmelighold var jo en forutsetning for at den skulle lykkes.

Slik ble Dagbladets uavhengighet og radikale sjel reddet, – ved en ren tilfeldighet og med Unge Venstres resolutte inngripen. Men Dagbladet ble stengt ute fra møtene i Venstres stortingsgruppe, en beslutning som sto ved lag i seks år. I 1954 ble Helge Seip ansatt som redaktør i avisa, og han var fersk stortingsrepresentant. Seip kunne jo ikke kastes ut fra gruppa.

I 1954 ga Haakon Lie ut de to pamflettene Kaderpartiet. Kommunistisk strategi og taktikk og De kommunistiske dekkorganisasjonene. Dagbladet og Kaderpartiet. Der skrev Lie at «Dagladet…utvilsomt er det mest effektive talerør for Norges Kommunistiske Parti i Norge i dag» og at Sudentvenstrelaget, som var Unge Venstres desidert største og viktigste lag, var infiltrert av Kommunistpartiet. Det var kraftig kost. Dette var på den tida senator McCarthy hadde forgiftet det amerikanske samfunnet med sin vanvittige kommunistjakt. Haakon Lies utspill var det nærmeste vi kom McCartyisme på norsk.

Den politiske bakgrunnen var at Dagbladet, med utenriksredaktør Ragnar Vold i spissen, var kritisk til NATOs gjenopprustning av Vest-Tyskland. Vold var den første journalisten i Norge som gikk ut mot Hitler tidlig i 30-åra. Dessuten var Dagbladets skarpe rettsreporter Axel Kielland sterkt kritisk til at størstedelen av spionsaken mot kommunisten Asbjørn Sunde, storsabotøren “Oswald" under krigen, gikk for lukkede dører. Når så Dagbladet også støttet en ulovlig streik som kommunistene i LO sto bak, rant det over for Lie.

Dagbladet slo voldsomt tilbake. Beskyldninger mot Lie om McCartyisme og anslag mot åndsfriheten, trykke-og ytringsfriheten haglet. Studentvenstrelaget ba Lie legge fram bevis, men forgjeves. I denne striden fikk Dagbladet støtte også fra de andre Venstre-avisene rundt om i landet og fra radikale kulturkretser i Arbeiderpartiet. Dagbladet var et pustehull i den kalde krigens tid. Men Arbeiderpartiets og Høyres aviser støttet Lie, det gjorde også statsminister Oscar Torp og partiformann Einar Gerhardsen. I flere tiår etterpå var det krigsliknende tilstander mellom Haakon Lie og Dagbladet. Det levde begge parter godt med.

Av andre saker nevner jeg at Unge Venstre sammen med Dagbladet kjempet mot atomvåpen på norsk jord, mot statskirka og riksmål, for fri abort og brubygging til Øst-Europa. Og de sto sammen mot EEC og splittelsen av Venstre i 1972.

Det var kort vei mellom Unge Venstre og Dagbladet også på det personlige planet. Avisa rekrutterte mange av sine journalister der ifra. Jeg nevner bare to: Simen Skjønsberg, mangeårig kulturredaktør, var formann i Unge Venstre da han ble ansatt i 1954. Sjefredaktør Arve Solstad var i mange år aktiv i Studentvenstrelaget. Aviserfaring manglet de fleste av oss som kom til Dagbladet på denne måten, journalistikk kunne læres etter hvert. Patent politisk bakgrunn var viktigst for en meningsavis, og det borget fartstid i Unge Venstre for.

•Arne Finborud er tidligere landssekretær og nestformann i Unge Venstre. Har vært politisk medarbeider i Dagbladet i 35 år.