Dagbladets renommé

HVA STÅR PÅ

spill når Dagbladet den 19.11. skriver en schizofren leder om min bok «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen?» På den ene siden berømmes den som viktig, fordi den kaster et helt nytt og kritisk blikk på et felt som har vært omgitt av en aura av moralsk uangripelighet.

Men der lederskribenter i andre Oslo-aviser har vært opptatt av dette som et nasjonalt problem, søker Dagbladet å undergrave bokens troverdighet - fordi den truer ryktet om Dagbladet som uavhengig avis. Grunnen er, hevdes det, at jeg har «anklaget en journalist for å ha mottatt penger for å skrive en artikkel» om bistandsministeren. Formuleringen avdekker at lederskribenten verken har lest boken nøye eller reflektert over feltets maktmekanismer.

Boken analyser fremveksten av et helt nytt nasjonalkorporativt politikkfelt, og hvordan det har formet verdensbilder og selvbilder i Norge. Det er dette systemets moralske posisjon og dette nasjonale godhetsregimets begrepsmessige dominans og kulturelle kapital som har gjort deler av den 4. statsmakt til en stabsmakt for det sørpolitiske prosjekt. Et lett synlig uttrykk for journalistikkens rolle er de mange reisene som journalister de siste tiårene har vært på, uten at noen har fått vite at de som var artiklenes tema også finansierte turene. Derfor tar boken også opp dette.

Det sier noe om dette feltet, hevder jeg, at Dagbladet fortsatt, ulikt en del andre aviser, ikke har vedtatt forbud mot hva som ellers ville ha blitt kalt «smørereiser». Det er også talende for situasjonen at leder for avisens utenriksjournalister i følge ham selv er på permisjon fra Utenriksdepartementet (hvor han bl.a. var fungerende pressetalsmann for den offisielle utenrikspolitikken). Da en svært sentralt plassert kilde i Utenriksdepartementet informerte meg om at Dagbladet fikk betalt hele sin reise sammen med Hilde Frafjord Johnson i januar 2003 til «Hildes Afrika» (overskrift på artikkel), hadde jeg derfor ingen grunn til å tvile på denne informasjonen. Isteden for at disse journalistene fikk utbetalt reisestøtte, hadde det vært mer presist å skrive at reisen ble sponset av Utenriksdepartementet, siden Dagbladets journalister reiste gratis sammen med statsråden «bare» i Tanzania og med helikopter i Etiopia. Det skal en redaktør i blindt felttog for avisens frynsete rolle til, for å kalle denne formuleringen for «grov og injurierende» og tilstrekkelig til å frata boken troverdighet! Artiklene fra reisen kan best karakteriseres som sentimental hoffreportasje snarere enn kritisk journalistikk.

Poenget er: Journalister har tillatt seg selv og blitt tillatt og ha relasjoner til den sørpolitiske ledelsen som ville vært utenkelig overfor andre samfunnstopper. Ikke fordi de er «kjøpt og betalt» som Dagbladet overfladisk og konspiratorisk forstår det, men fordi feltet oppfattes å stå over politikken. Dette systemets særtrekk som jeg har beskrevet og analysert, kan forklare et posisjonsbestemt paradoks: mens Svarstad Haugland knapt kan åpne munnen uten å bli stilt til veggs og kritisert, har Dagbladet stadige hyllestartikler om partikollegaens, utviklingsministerens, moral og innsikt («Førsteklasses Afrikahjelp», 9.3.2002, «Ugandas norske datter», 14.2.2002, «På barrikadene for verden», 30.9.2002, «Hildes Afrika», 26.1.2003, osv.).

En slik presse fremmer ikke en rasjonell debatt om Norge i verden, nasjonens dannelse, eller (som er av mindre historisk betydning) Dagbladets renommé og statsrådens politiske posisjon.