Dagbok (epitafer)

Dagboksnotater, blant annet om en ektefelles død.

BOK: Siden debuten i 1988 har Tomas Espedal operert i et sjangereksperimentelt grenseland, sist med «Biografi» og nå med «Dagbok». Her følger vi forfatterens nedtegnelser over et år, der nettopp det å skrive er dominerende: «skrivereiser» til utlandet, henvisninger til andre forfattere, stirringen ut av vinduet, vandringer rundt skrivebordet. Samtidig - eller kanskje først og fremst - er dette en «gravskrift» (epitafer) over dagbokforfatterens avdøde kone.

Lik Dag Solstad i «16.07.41», konstruerer Espedal en jeg-person med forfatterens navn som likevel ikke skal leses selvbiografisk. Men Espedal går langt i denne sjangerutvidelsen. For når han i dagboks form kommer med meldingen «Hun jeg lever sammen med, er død», blir det et sjokk for leseren. Både på grunn av det uklart biografiske, men også fordi passasjene over tapet av kona paradoksalt nok er det minst private her: usentimentalt og litterært stramme prosalyriske refleksjoner rundt døden generelt. Og gripende konkret, som når kona fastslår om sin fire år gamle datter at «det er rart å tenke på at hun ikke vil huske meg».

Men Espedal gjør det ikke lett for seg. For ved å innføre en så sterk tematikk som en ektefelles død, blir de andre dagboksnotatene uvesentlige. Problemet er at Espedal ikke klarer å formulere forfatterdesperasjonens «Gal manns dagbok»-aktige utenomsnakk som et eksistensielt vakuum over sorgen. Det blir stående for seg og virker litt tilfeldig og kryptisk: «Hvis Tyskland ikke finnes, finnes heller ikke den første tyske snøen. Det snør. Man tenker ikke bedre når man går.»

Som fiksjon blir det noe uklart om forfatteren skriver seg fri fra en sorg, eller om han dikter en sorg for å skrive. Som «selvbiografisk» dagbok er den umulig å si noe om, fordi en verken kan anmelde en dagbok eller en sorg.