Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Coronaviruset:

Dagbok fra ei uke i isolasjonens tid

For ei uke siden sto jeg i parkeringshuset på mitt lokale kjøpesenter da det tikker inn en sms fra mannen min. Klokka var 14.20.

DUGNADSÅND: Også i unntakstilstanden må vi forsøke å opprettholde en rettighetstankegang, parallelt med dugnadsånden nordmenn er så gode på, skriver innsenderen, Anne Bitsch. Foto: Einar Aslaksen/Spartacus forlag
DUGNADSÅND: Også i unntakstilstanden må vi forsøke å opprettholde en rettighetstankegang, parallelt med dugnadsånden nordmenn er så gode på, skriver innsenderen, Anne Bitsch. Foto: Einar Aslaksen/Spartacus forlag Vis mer
Meninger

Meldingsutvekslingen går slik:

Mann: Frisører og alle liknende etablissementer stenges. Alle puber og restauranter.

Jeg: Fra når?

Mann: Fra 18.00 i dag.

Mann: Heftige inngrep nå ...

Jeg: Kjøpte du vin? (smiley)

Mann: Ja. Puh

Deretter setter jeg umiddelbart kurs mot polet og kjøper to kartonger vin før jeg haster til frisøren. I frisørstolen blir jeg raskt oppmerksom på at frisøren og jeg har nokså ulik Facebook-feed. Hun lufter en tanke om at coronaviruset muligens er en konspirasjon, en form for biologisk krigføring, som kineserne har satt i verk for å få overtak i den globale økonomien. Jeg kjenner pulsen øke, for jeg vet at konspirasjonsteorier stortrives i krisetider. Ofte skjer det to ting: Folk blir redde og bekymrede og forskanser seg. Andre søker enkle svar, som de finner i fiendebilder og autoritære lederfigurer.

På gulvet ved siden av står pappvinen og jeg tenker på hvor mye jeg gleder meg til å komme hjem og ta inntil flere glass. Jeg er ikke noe bedre enn andre; en del av meg ønsker å fortrenge det som skjer nå. Jeg vil skjerme meg mot en verden som ser ut til å kollapse og et samfunn i hastig endring. Det går for fort og jeg kan ikke følge med. Hele situasjonen minner om en tv-serie, tenker jeg mens hårtustene mine faller ned på gulvet ved siden av de seks literne med Valpolicella.

Dagen før hadde jeg postet en video fra den danske statsminister Mette Fredriksens pressemøte på Facebook, hvor det ble annonsert enda kraftigere corona-lut enn i Norge. Bakgrunnen var en drastisk økning i antall smittede på tre dager. «Nå er det bare å følge på, Erna», skrev jeg som kommentar til videoen.

Jeg var redd. Som født og oppvokst i Danmark var jeg stolt av Frederiksen. Hun framsto som en trygg og samlende lederfigur. Handlekraftig og myndig. Jeg var klar til å oppgi min frihet og hive meg på dugnaden. Bare sperr meg inne med bøker, ektemann, rødvin og datamaskin tenkte jeg – men uten å tenke særlig lenger.

De neste timene begynner alvoret å synke inn. «Nå kom det ennå en avlysning», sa en av frisørene i salongen mens tuppene ryker. Klokka 15.57 kommer neste beskjed, denne gang fra bestevenninna på WhatsApp: «Føkk, er du i hjemmekarantene på grunn av den ferien?» Ja, det er jeg visst, viser det seg, uka før kom jeg hjem fra Spania. «Artige» bilder fra turen med solbriller og kalde Corona-øl (hæh – hæh) er plutselig ikke noe artige lenger. Jeg føler meg som en premieidiot som ikke forsto alvoret.

Dette går for fort, tenker jeg. En time og 37 minutter har gått etter jeg mottok den første sms-en fra mannen min og livet til frisøren, og nå er også livet mitt snudd opp ned. Hjemme ser jeg Facebook-feeden fylles opp av meldinger fra arrangører om avlyste konserter, seminarer og bokbad – og tilsvarende mange desperate statuser fra venner, bekjente og kolleger i kultursektoren og underholdningsbransjen. Over natta ser vi våre eksistensgrunnlag forvitre.

Som forfatter og foredragsholder kjenner jeg på en stigende fortvilelse mens jeg sender av gårde mine første mailer til oppdragsgivere med bedende henstillinger om å opprettholde avtaler og likevel utbetale honorar. Det kan jeg til dels fordi kulturminister Abid Raja har signalisert at myndighetene ikke vil kreve støtte tilbakebetalt som følge av corona-kanselleringer.

Jeg vil fremdeles være med på dugnad, men kjenner på en reell følelse av isolasjonens pris. «Hold fysisk avstand, men hjertet varmt», messer jeg for meg selv, samtidig som regningene tikker inn og krisepakkene for min yrkesgruppe lar vente på seg.

Noen Facebook-venner forsøker å holde motet oppe med oppdateringer om alle mulighetene som ligger i en krise som denne: Kanskje kan vi bli bedre på å senke forbruket nå, ta vare på klimaet, bruke mer tid med familien, sier noen håpefullt (de fleste med relativt godt betalte faste jobber og med mulighet for hjemmekontor).

«Denne krisen vil ruinere oss frilansere og løsarbeidere økonomisk og redusere oss til tiggere hvis det ikke tas politisk grep nå», tenker jeg. Vinen smaker ikke lenger så godt. Meldinger fra tidligere barnevernsbarn og kolleger i organisasjoner som jobber med voldsutsatte kvinner er dessuten ekstra malurt i begeret. Isolasjonstid er for de mest utsatte alltid den verste tiden.

For coronaen er ikke klasse- eller kjønnsblind. De mest sårbare er underklassen, de narkomane, tiggerne, de papirløse og uteliggerne som ikke lenger har et sted å gå. Barna som er overlatt til foreldre som ikke makter å være det. Kvinner som er isolerte med sine overgripere. Dem som jobber i skandaløst dårlig betalte yrker, mange av dem definert som kritisk viktige, mens middelklassen kan gå hjemme med barna. Mange i disse yrkene er også kvinner.

Da krisepakken for frilanserne og de selvstendig næringsdrivende endelig kommer, kniper jeg nesten en tåre. Jeg har på under ei uke gått fra å ha en godt utviklet gerhardsensk ryggmargsrefleks – «gjør din plikt og krev din rett» – til å bli på grensen til servilt takknemlig for ethvert politisk signal om at sånne som meg ikke er glemt. «Staten er din venn, ikke fuck med den!» er mitt nye motto.

«Skummelt eller realistisk», funderer jeg likevel mens beskjedene om militær bevoktning av Danmarks grenser og stenging av norske flyplasser og havner tikker inn, parallelt med meldinger om fare for smitte og massedød i flyktningleiren på Moria. Og mere hastelovgivning blir til for hver dag. I Danmark er det nå ikke lenger lov å samles mer enn ti mennesker om gangen. Også her hjemme innskrenkes bevegelsesfriheten og forsamlingsfriheten som er nedfelt i landets grunnlov nesten over natta, samtidig som journalister som stiller kritiske spørsmål får beskjed om å holde munn.

Folk som jeg vanligvis betrakter som over gjennomsnittet politisk oppegående sier at de ikke orker forholde seg til Grunnloven. De fleste har nok med å holde barna sysselsatt. På den andre siden av veggen hører jeg intens skriking fra naboleiligheten til en permittert alenemor, hun har tre barn. Jeg forstår at diskusjoner om Grunnloven ikke er pri en.

Så jeg følger marsjorde. Jeg er godt oppdratt. Men likevel klarer jeg ikke slippe denne tanken: Også i unntakstilstanden må vi forsøke å opprettholde en rettighetstankegang, parallelt med dugnadsånden nordmenn er så gode på.

For vi vet ikke hvor lenge unntakstilstanden varer, og før vi vet ordet av det, har vi vennet oss så mye til den at den har blitt normalen. «Gjør din plikt og krev din rett» gjelder også når fellesskapet står på prøve og vi trenger hverandre. Kanskje særlig da.

Hele Norges coronakart